Skal terapi være så ubehagelig?

Takk for et viktig spørsmål, dette er du ikke alene om å lure på. Mange som starter i terapi kan ha en forventning om at det skal være smertefullt, men når blir det skadelig og hvilket ubehag er lurt å stå i?

Det er sårbart å begynne i terapi og det å skulle snakke om det man synes er aller vanskeligst med en helt ny og på mange måter "tilfeldig" person er både uvant og ikke minst en uvanlig sosial situasjon.

Terapi er en utfordrende prosess å gå igjennom, og da er det viktig at man har en terapeut som man kjenner man stoler nok på til å gå gjennom dette prosjektet sammen med. Det krever en del av psykologen, som skal være profesjonell og som skal gi den type behandling som du har behov for. Når det blir sagt at terapi "skal være ubehagelig" handler nok det om at hvis man ikke blir utfordret på noen måte er det også vanskelig å endre mønstre hos seg selv som en ser skaper vansker igjen og igjen. Vanligvis vil dette være å sette ord på vanskelige tanker og følelser, eller det å eksponere seg for å gjøre ting man frykter.

Det er psykologens ansvar å se til at utfordringene er passelige for den som er pasient. Hvis man kjenner seg overveldet og kjenner at utfordringen er for stor får man jo en erfaring med at ja, det stemmer, dette er for vanskelig og ubehagelig for meg- og det er jo ikke hjelpsomt. 

Psykologen skal også fortelle hvorfor en skal gå inn på bestemte tema, eller ulike type øvelser. Psykologen må forklare hvorfor det kan være hensiktsmessig å gjøre det på denne måten. Hvis man skal oppleve ubehag er det veldig viktig at en vet hvorfor og at man ser det har en hensikt. 

Det finnes mange typer terapi og grunnen til det er at det er litt ulikt hvordan ulike mennesker foretrekker å arbeide med vanskene sine. Det er også slik at psykologer har utdannet seg og har mer interesse for å jobbe på ulike måter. Noen er veldig spesialisert i en måte å jobbe på, mens andre er mer fleksible med å kombinere litt ulike tilnærminger.

Likevel skal ikke terapi være så ubehagelig at man kjenner økt ubehag over tid. Mange kan kjenne at i en periode etter at de har først har begynt å snakke om det som er vanskelig og har mer fokus på det og at det gir ubehag. Noen ganger kan man også få innsikt både i forhold til ting som har hendt, eller mønstre hos seg selv som kan være ubehagelige å forholde seg til. Det er likevel viktig at en gjennom samtalene skal kjenne på håp og mer mestring av det som er grunnen til at man har tatt kontakt.

Det å kjenne seg trygg nok på psykologen er utrolig viktig for at behandlingen skal få effekt. Derfor er det veldig bra at du har forsøkt å ta det opp. En terapi skal jo være et felles prosjekt, hvor det er hva du har behov for som avgjør hvordan dette skal gjennomføres. Av og til merker man at det er vanskelig å få kjemi med den behandleren man har, og hvor man etter hvert bestemmer seg for å bytte terapeut. Det er noe alle psykologer er vant med at kan skje av ulike årsaker. Hvis du har samtaler hos studentsamskipnadens helsetjeneste vil de som regel ha flere psykologer som jobber der, og det blir da uproblematisk å få til et bytte. 

Det er modig av deg å ta det opp med psykologen du har gått til, det er vanskelig å ta opp at man ikke helt synes det fungerer når det er hjelpen fra den andre man ikke helt synes fungerer. Ofte kan det være hjelpsomt å skrive det ned, og av og til vise det man har skrevet til behandleren også, hvis det er vanskelig å si høyt.

Terapi blir skadelig når man mister håpet om at noe skal hjelpe, og derfor velger å ikke søke hjelp igjen. Det er også skadelig om man opplever at symptomene man strever med blir verre over tid. Vi vet at relasjonen til behandleren også er viktig for at behandlingen skal være virksom, så derfor er det nødvendig at man kjenner at psykologen er en man er trygg på.

Ønsker deg masse lykke til videre, uansett om det blir hos denne eller en annen psykolog du får hjelp.