Å bli misforstått med en psykosediagnose - når innsikt blir tolket som fravær av sykdom

Når faglige «bokser» blir viktigere enn mennesker

Etter min forståelse er diagnoser ment som verktøy. De skal hjelpe helsepersonell å forstå, kommunisere og tilby riktig behandling. Jeg har likevel opplevd at problemer oppstår når diagnosen blir viktigere enn mennesket bak.

I møte med enkelte helsepersonell har jeg fått inntrykk av at psykose forstås som en rigid kategori: enten er du «syk» på riktig måte, eller så passer du ikke inn. Jeg har opplevd at dersom man viser innsikt, refleksjon eller kritisk tenkning, kan dette bli tolket som benektelse, intellektualisering eller «manglende sykdomsforståelse». Alternativt har jeg opplevd å bli møtt med mistro: Er du egentlig syk, eller forsøker du å manipulere systemet?

Begge disse reaksjonene har jeg erfart som skadelige.

Når innsikt blir tolket som motstand

Jeg har erfart og hørt psykologer si at mange med psykoseerfaring har høy grad av innsikt i egne symptomer. Etter min mening er dette ofte underrapportert eller undervurdert. Mange vet når virkelighetsopplevelsen begynner å glippe, når tankene blir for raske, eller når stress forverrer tilstanden. Slik jeg ser det, er dette ikke et paradoks, men et uttrykk for erfaring og læring over tid.

Likevel har jeg opplevd at innsikt blir brukt som et argument mot pasienten. Utsagn jeg har hørt eller opplevd kan være:

• "Hvis du hadde vært psykotisk, ville du ikke forstått dette."
• "Du virker for reflektert til å ha disse symptomene."
• "Du snakker for sammenhengende."
• "Det hadde vært objektivt synlig om du hadde psykose."

Etter min mening bygger denne logikken på stereotype forestillinger, ikke på faglig nyansering.

Ressurssterk – men likevel sårbar

Jeg mener det er viktig å si tydelig at det å være ressurssterk ikke betyr å være robust mot psykisk sykdom. Tvert imot har jeg opplevd at høyt funksjonsnivå kan maskere alvorlige symptomer, særlig i møte med et system som forventer kaos, lav funksjon og tydelig avvik. Når helsepersonell, slik jeg har erfart det, ikke klarer å romme kompleksiteten - at et menneske kan være både intelligent, reflektert og alvorlig psykisk syk – kan konsekvensene bli:

• Feildiagnostisering
• Forsinket eller feil behandling
• Manglende tillit mellom pasient og behandler
• En sterk opplevelse av ikke å bli trodd

De menneskelige kostnadene

Jeg har opplevd at det å bli misforstått i psykisk helsevern ikke bare er frustrerende, men dypt belastende. Når egne opplevelser blir bagatellisert eller tolket i verste mening, har jeg sett – og til dels kjent på selv – at mange lærer å tie. Man slutter å dele nyanser, refleksjoner og spørsmål, i frykt for at det skal bli brukt mot en. Etter min mening er dette et systemisk problem, ikke et individuelt.

Behovet for mer ydmykhet i praksis

Slik jeg ser det, trenger psykisk helsevern mer enn retningslinjer og manualer. Det trenger:

• Ydmykhet for at psykose ikke ser lik ut hos alle
• Åpenhet for at innsikt og symptomer kan eksistere samtidig
• Evne til å lytte uten å tolke alt gjennom en snever diagnoseforståelse basert på stereotype modeller

Jeg mener at å anerkjenne pasientens egen forståelse ikke er å miste faglig autoritet – men å bruke den ansvarlig.

Avslutning

Etter min mening gjør snevre bokser skade. Når helsepersonell låser seg til forestillinger om hvordan psykose «skal» se ut, risikerer de å overse mennesker som faller utenfor malen. Resultatet blir ikke bedre behandling, men større avstand.

For meg begynner et mer menneskelig psykisk helsevern med et enkelt, men krevende spørsmål: Hva om pasienten faktisk vet noe viktig om seg selv?