Skammen av å ikke få det til
Jeg tenkte først at det bare var eksamensforberedelsene som ble for mye for meg, og at det ville gå over. Men dette ble til et gjentakende mønster av at jeg studerte som vanlig i et par uker, for å så bli totalt sengeliggende i noen uker til. Jeg følte på en skam hver dag jeg ikke klarte å komme meg ut av senga, og følte at jeg ikke presset meg selv nok. Hvert semester tenkte jeg at jeg kunne starte på nytt etter ferien, men jeg falt tilbake til det samme mønsteret – bare at det tok mindre og mindre tid mellom hver gang jeg ble helt utbrent. Siden jeg ikke visste noe om autistisk utbrenthet, antok jeg at dette «bare» var depresjon, og at nøkkelen var å utfordre meg selv nok for å bli bedre. Etter hvert innså jeg at jeg bare ble mer og mer alvorlig syk – og fikk meg endelig til å kontakte helsetjenesten til SiO for å få hjelp av psykolog. Dette skulle bli starten på en helomvending av livet mitt.
Diagnosen
Det tok bare én behandlingstime før min nye psykolog fortalte meg at dette ikke var en typisk depresjon, og at jeg burde bli henvist til DPS for en utredning av autisme. Plutselig falt mange brikker på plass. Jeg hadde i flere år sett mange autistiske trekk hos meg selv, men hadde aldri tenkt at det hadde en sammenheng med utbrentheten. Et par måneder senere har jeg min første time på DPS, og etter et halvt år hadde jeg en ny diagnose: autismespekterforstyrrelse. Først kom lettelsen av å endelig ha et navn på det; at det ikke bare var meg som ikke pushet meg selv nok – men at jeg har en diagnose som gjør at jeg fungerer på en helt annen måte enn andre studenter. Deretter fulgte sorgen; at jeg fungerer på en helt annen måte enn andre studenter, og at det ikke går an å endre. Likevel skulle diagnosen bli nøkkelen til at jeg klarte å fortsette å studere.
Vi i redaksjonen i Studenterspør.no ønsker oss stemmer som forteller om hvordan det er å være ung, student og menneske i dag. Dette er ett av de innsendte bidragene. Vil du skrive for oss, kan du se hvordan du går frem her
Nye muligheter
Når jeg først fikk en diagnose, åpnet det seg mange muligheter for hjelp. Jeg får nå støtte og hjelp fra NAV, en veileder jeg møter ukentlig, og ulike tilrettelegginger på skolen. Alt dette har bidratt til å gjøre det lettere å leve med utbrentheten. Men den største hjelpen var hvordan diagnosen har tillatt meg å endre tankesettet mitt; nettopp fordi jeg ikke er som andre studenter, så kan jeg leve etter en helt annen standard. Jeg lar meg selv leve etter egne forventninger, og baserer meg ikke på hva alle andre gjør og får til. Jeg er annerledes – derfor er det greit at jeg nå studerer deltid, derfor er det greit at jeg ikke kommer til å fullføre studiet på normert tid. Det er fortsatt en stor utfordring å være student, og jeg ser ikke for meg at det kommer til å bli lett heller. Men ved hjelp av diagnosen vet jeg nå at det ikke er min feil, og det er mange som ønsker å støtte meg slik at jeg klarer å fullføre.
Til deg som leser
Hvis du føler deg annerledes, enten om du tror du er autistisk eller tenker det er noe annet: Be om hjelp! Jeg kan ikke understreke nok hvor mye det har reddet meg. Det viktigste jeg vil at du skal ta fra dette, uansett om du er autist eller ikke: følg ditt eget løp, gjør ting på din egen måte etter din egen mal, og ikke vær redd for å gjøre ting på en annen måte enn medelevene dine. Alle er ulike, med ulike forutsetninger. Det viktigste er at du får til det du vil i livet, uansett om du gjør det på en litt annen måte enn det du kanskje hadde sett for deg.