En psykisk diagnose er et navn vi bruker for å beskrive en sammensetning av psykiske plager og symptomer. I Norge bruker vi diagnoser som er beskrevet i ICD (International Statistical Classification of Diseases). Alle diagnoser har et antall kriterier som må oppfylles for at diagnosen skal kunne stilles. Det kan blant annet være hvor lenge plagene har vart, hvor mange, hvilken type, og i hvor stor grad plagene går utover din evne til å fungere i hverdagen. Når du søker hjelp for psykiske plager, vil behandleren vurdere hvorvidt det du sliter med «passer» med noen av de diagnoser som er beskrevet i ICD. Innen psykisk helsevern er det bare psykologer, psykiatere og leger som kan stille diagnose. Mange diagnoser overlapper litt med hverandre, og mange pasienter fyller kriterier for flere forskjellige diagnoser. Det er også vanlig at man har symptomer/plager, uten at de passer inn i en spesifikk diagnose. Det betyr ikke at det ikke er reelle plager.

Hvorfor har vi diagnoser?

Noen viktige grunner til at vi bruker diagnoser i helsesystemet er at det gjør det mulig å ha ett felles språk, å systematisere kunnskap når man for eksempel vil vite hvor stor del av befolkningen som har hvilken type plager, eller hvilken type behandling som virker for hvilken type problemer. Diagnoser kan også fungere som en «inngangsbillett» til rettigheter i samfunnet, som for eksempel tilrettelegging eller spesifikk behandling.

Sier ikke alt

En viktig ting å være klar over er at diagnosen ikke sier noe om bakgrunnen til plagene man opplever, og den sier heller ikke noe om hva som gjør at plagene vedvarer. I virkeligheten er mennesker mye mer komplekse enn at de kan beskrives med en diagnose. For å finne ut av hva som er riktig hjelp eller behandling for en spesifikk person så trenger man mer informasjon om bakgrunn, livssituasjon, personens syn på livet og personens egne ønsker og forventninger.

Ikke permanent

En diagnose er ikke permanent, den beskriver bare hvordan situasjonen er akkurat nå. Noen diagnoser er som regel mer langvarige (f.eks. ADHD eller autisme), mens andre beskriver avgrensede episoder med plager (f.eks. depresjon eller sosial fobi). Det betyr altså at en diagnose ikke er et «stempel» som henger ved for alltid.