Spørsmål
Hei, er en 32 år gammel student, jeg kjenner på angst ganske ofte, føler at jeg blir redd, selvom det ikke er noe grunn til det, vis et ukjent nummer ringer med tørr jeg ikke svare, jeg søker opp nummeret og vis jeg ikke finner det blir jeg bare redd. jeg kjenner på høy puls og at det er noe tungt i brystet. når jeg leverer arbeidskrav eller eksamen så går jeg og tenker på det i tre uker og er redd for å stryke eller bli tatt for fusk selvom jeg vet at jeg bruker pensum og gjør det riktig. hva kan jeg gjøre ?
Psykolog svarer
Det høres slitsomt ut å kjenne på mye angst. Ofte, når man kjenner seg engstelig i forbindelse med spesifikke ting, sånn som du beskriver, kan det være at man bekymrer seg mye. Bekymring startet ofte med at det dukker opp en tanke som for eksempel; "tenk om jeg stryker" og så ser man for seg at det skjer og tenker videre på alt det verste man kommer på omkring det. Ofte er vi ikke så bevisste på hva vi holder på med av tenkning, så det kan hjelpe å bli mer bevisst på det.
Hver gang man merker at man får lyst til å bekymre seg, altså tenke videre på den tanken og følelsene som har dukket opp, så kan man prøve å utsette bekymringstenkningen og velge å gjøre noe annet først, eller bare fortsette med det man holder på med. Det kan være litt uvant i starten, men for hver gang man gjør seg erfaringer med at det er mulig å utsette bekymrings tenkningen litt, så får man mulighet til å gå litt mer opp i noe annet; "jeg tar det ikke nå, jeg tar det litt senere".
Tanker har en tendens til å komme tilbake, og da kan man igjen minne seg om det man bestemte seg for; "jeg tar det litt senere". Man kan også sette av en egen tid til å bekymre seg hver dag, kanskje et kvarter for eksempel. Hvis du er en som bekymrer deg mye, kan det være verdt å utforske dette litt nærmere. Jo mer tid vi bruker på bekymringstenkning - jo mer engstelige har vi en tendens til å føle oss. Jeg legger ved en artikkel som forklarer dette litt nærmere. Det finnes også kurs og annen hjelp å få ved din lokale samskipnad, hvis plagene vedvarer.
Lykke til :)
Vennlig hilsen
Psykologen