Spørsmål
Hei jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg kan begynne med å si at jeg ikke har det så bra for tiden. Jeg studerer, bor for meg selv og jobber deltid, jeg er pliktoppfyllende, og føler egentlig jeg har livet på stell. Allikevel sliter jeg med angst og depresjon som til tider også gir meg selvmordstanker. Jeg har ikke hatt den beste oppveksten kan man si. Faren min var og er en alkoholiker, men det er ikke det verste. Det som er ille er at han ikke bryr seg om meg. itillegg har jeg en bror som er narkoman og psykisk ustabil til tider. Moren min er verdens snilleste, men fortsatt psykisk syk. Jeg er med andre ord noe for meg selv, og de fleste vet ikke om at mine nærmeste er på den måten. Mange ser opp til meg, men de skulle likt å visst. Jeg føler meg allikevel ensom og tom. Enkelte dager er verre enn andre, men jeg har uansett en uendelig følelse av tristhet. Jeg slipper nesten ingen inn på meg, jeg har aldri gått til psykolog, og jeg har aldri hatt en kjæreste. jeg ønsker hjelp
Psykolog svarer
Det er leit å høre både om hvordan du har hatt de med alkohol/rusproblemer i familien, og at du ikke har det bra nå. Samtidig blir jeg ganske håpefull når jeg leser spørsmålet ditt. Det er flere ting som bidrar til det:
- Du setter ord på din opplevelse på en ærlig og nyansert måte, noe vi vet er et viktig steg mot å få det bedre
- Du gjenkjenner og anerkjenner at du ønsker hjelp
- Du uttrykker motivasjon for å skape nærmere relasjoner
Det er ikke helt tydelig for meg akkurat hva du ønsker svar på nå, men her er noen refleksjoner:
Belastninger i familien
Det å ha vanskelige følelser og tanker som konsekvens av rusproblemer eller psykiske problemer i familien og oppveksten er et vanlig tema hos studenter som snakker med oss. Av den grunn av vi skrevet en artikkel om å ha vokst opp i familie med alkohol- eller rusproblemer, jeg anbefaler deg å lese den! Der får du også tips om hjelpetjenester som har spesifikke tilbud til mennesker med lignende erfaringer som dine.
Ensomhet/det å ikke bli sett
Du beskriver på en god måte hvordan det er sterk kontrast mellom hvordan du blir oppfattet av andre (flink, selvstendig, pliktoppfyllende), og hvordan du har det inne i deg. Det er, i min erfaring, et vanlig mønster hos de som oppigjennom har vært vant til ikke ta plass med egne behov og problemer, for å ikke legge mer belastning på familien.
Ulempen med dette er at det vil kunne gi en dyp følelse av ensomhet, siden man aldri blir helt sett og forstått som hele seg, med både styrker og svakheter (som alle mennesker har!). Man gir heller ikke andre sjansen til å komme nær, og ha mulighet til å hjelpe en, og møte ens behov.
Veien fremover er å begynne å være mer åpen om det man vanligvis skjuler (sin historie? tanker og følelser, ønske om kontakt og nærhet). Det kan føles skummelt, men det fine er at alt som er uvant og skummelt blir lettere jo mer man prøver. Det krever mot å starte, men gevinsten vil være potensielt stor.
Hvordan søke hjelp?
Her har du flere muligheter:
- Snakke med fastlege, som da kan gi råd om hva som er riktig instans. Fastlege kan ved behov henvise videre.
- Kompasset - Gratis terapi og rådgivning til unge mellom 13 og 35 år som har vokst opp i et hjem med alkohol- eller andre rusproblemer. Det trengs ikke henvisning.
- Oppsøk samtaletilbud ved din samskipnad. Du trenger ikke henvisning.
- Anonyme hjelpetjenester:
-
- Døgnåpen telefon. Ring 116 123.
- Chat - alltid åpent.
- Døgnåpen telefon. Ring 22 40 00 40.
- Chat - se åpningstider.
-
- Ved akutt behov (f eks om du får selvmordstanker som er vanskelige å stå imot): Ring legevakt på telefon 116 117. Er det akutt fare for liv og helse skal du ringe ambulanse på 113.
Jeg legger også ved noen artikler om selvmordstanker, depresjon, og hvordan å få en god relasjon til seg selv. Jeg håper at noe av dette var til hjelp, og jeg ønsker deg alt vel.
Vennlig hilsen fra psykologen