Spørsmål
Jeg har et veldig dårlig forhold til moren min på grunn av hvordan jeg ble behandlet av henne under oppveksten og snakker ikke så mye med henne lenger. når jeg er hjemme føler jeg meg ikke komfortabel med å være meg selv og kjemper imot enhver trang til å smile, le eller å ha følelser utover nøytral eller irritert og snakker også veldig lite. jeg ungår å dra hjem så mye som mulig og jeg opplever ofte å føle meg veldig ensom selv om jeg har en veldig god kjærste og venner. jeg sliter med å snakke med resten av familien, og jeg vet ikke helt hvorfor, jeg har blitt flink til å ringe faren min regelmessig, men jeg har ikke mye forhold til søstrene mine å får det ikke helt til heller. moren min straffet meg noen ganger når jeg var liten, når jeg kranglet med lillesøstren min, ved å dra meg vekk fra situasjonen etter øret mitt. mamma og pappa kranglet også veldig mye om meg i huset, hvor jeg kan huske at mamma sa ganske ufine ting om meg. jeg har liten selvverdi/hater meg selv mye av tiden.
Psykolog svarer
Det er vondt å høre at du strever med å ha kontakt med familien din. Du har også noen gode tanker om hvorfor det har blitt sånn.
Jeg må svare deg på generelt grunnlag, siden det er mye jeg ikke vet om deg og familien din. Men du beskriver det godt.
Dessverre er det mange barn som opplever å bli "stemplet" negativt av foreldrene sine. Det er sjelden intendert eller særlig gjennomtenkt fra foreldrenes side, men sier mer om at de selv ikke har hatt helt kontroll. Det som er synd, er at barna ofte bærer disse stemplene med seg videre i livet. Det er ikke så lett å glemme vonde ting, som foreldre har sagt.
Unngåelse, det å trekke seg eller ikke vise seg selv, kan bli et forsvar. Hvis man tviler på om man blir likt, så har man ikke særlig lyst å vise seg fram heller. Det blir fort en dårlig dynamikk. For når man trekker seg eller skjuler seg selv, så sier man samtidig til seg selv: jeg er ikke bra nok og jeg vil bli oppfattet negativt. Dette forsøket på å beskytte seg fungerer ikke så godt. Så lenge man fortsetter med det, vil man tro at det er en reell fare for å bli oppfattet negativt (og at det betyr at man ikke er bra nok).
Det er fint at du skriver inn her og forteller om dette. Jeg vil anbefale deg å fortsette å ta tak i det, på den ene eller andre måten. Det er godt å høre at du kan snakke med kjæresten din og med venner, og at du tar mer kontakt med faren din. Kanskje kan du dele dette med ham også? Kanskje også etter hvert med moren din?
Hvis det er vanskelig å løse opp i dette på egenhånd, så ta gjerne kontakt med studentsamskipnaden din og be om hjelp.
Du er verdifull og du har ingen grunn til å hate deg selv!
Fortsatt lykke til med å stå opp for deg selv. Du har en stor heiagjeng her i studenter spør.
Vennlig hilsen
Psykologen