Jeg er i et samboerskap med en som er psykisk syk og dette tærer på meg. Hun går til psykolog og har fått en diagnose. Selv om hun går til psykolog, føler jeg ikke dette har vært til hjelp. I det siste har hun blitt verre, opplevd panikkanfall og blitt sykmeldt fra jobb. Hun finner alltid nye måter å bli lei seg på og det er alltid noe jeg gjør feil. Den konstante praten om ting jeg gjør feil, har begynt å gjøre meg veldig trist og psykisk sliten selv. Helt siden i sommer har jeg hatt mange negative tanker knyttet mot forholdet vårt og vurdert å gjøre det slutt flere ganger. Kjæresten min går rundt og bekymrer seg for at tålmodigheten min skal renne ut snart, og det føler jeg den gjør. Vi er aldri intime og jeg syns vi prater mindre sammen enn hva vi gjorde før. Jeg har lyst til å si til henne at jeg er lei, men gruer meg veldig. Det er jo ikke sånn at jeg kan be henne ikke være syk noe mer heller. Hvordan kan jeg ta opp dette på en god måte?
Fint at du skriver til oss, når du står i en slik kompleks situasjon med mange motstridende følelser. Det er veldig forståelig at situasjonen du er i, tærer på deg. Jeg skal prøve å hjelpe deg med å sortere litt, og gi deg noen alternative måter du kan tenke om det du står i.
Det er krevende for de fleste å ha en partner som strever med helseplager. Du må ta hensyn, være omsorgsfull og støttende, forsøke å sette seg inn i den andres opplevelse. I denne rollen kan det lett skje at man glemmer seg selv og sine egne behov, men det er viktig at du blir bevisst hva du føler og hva du trenger. Du har en relasjon til deg selv også, og en av dine viktigste oppgaver er å ta godt vare på deg selv. Når du ikke har det bra, blir du heller ikke en like god venn eller partner fordi du har mindre å gi til andre.
Når du selv stadig får påpekt det du gjør feil, er det helt naturlig å reagere på dette med å bli trist og psykisk sliten. Følelsene dine gir deg informasjon om at dette ikke er bra for deg. Når en annen person oppfører seg på en måte som ikke er ok, er det også naturlig å kjenne på sinne og irritasjon, fordi dette er følelser som oppfordrer deg til å sette grenser. Det høres ut som at du har satt lite grenser, fordi du føler at det går i mot det å være en støttende parter. Men det ene utelukker ikke det andre, begge deler trengs.
I en nær relasjon trenger vi å bli støttet og bekreftet. Vi må få lov å ha det vanskelig og bli tålt også da. I tillegg til dette, trenger vi også å bli korrigert. Det er en oppgave man har som en nær person, å gi den andre tilbakemelding på hvordan deres atferd virker på deg. Når det er sagt, er ikke dette alltid så lett. Noen mennesker er veldig krenkbare, og tåler dårlig kritikk. Dersom du skal gi deres relasjon en sjanse, tror jeg ikke du kan unngå å si i fra om hvordan din samboers atferd oppleves for deg, at du blir trist og at det kanskje påvirker din selvfølelse. Ikke minst lider deres relasjon. Din tålmodighet er nå tynnslitt, og det må du kanskje også formidle. Det vil gjøre vondt for din samboer, men det er også nødvendig for deg og deres relasjon at hun får vite det. Dersom hun er motivert til å fortsette deres relasjon, vil hun nok ønske å forsøke og endre sin negative atferd som er rettet mot deg.
Selv om noen strever psykisk, er det fortsatt mulig å samtidig være en god partner. Du trenger også å bli vist respekt, og at hun kan sette seg inn i hvordan du opplever henne og deres relasjon. Du må ta plass i deres relasjon, og hun må være villig til å gi deg plass.
Noen tips til hvordan du kan ta opp dette:
- Forsøke å være så ærlig som du kan om din opplevelse
- Si noe om at grunnen til at du tar det opp, er at du ønsker å satse på dere eller styrke relasjonen
- Du ønsker å være en støttende partner, og respekterer at hun er syk, men det er også grenser for hva du tåler
- Prøv å formulere noen av din behov og krav til hvordan du vil ha det sammen
- Si også noe om hva du savner og ønsker deg, nærhet, intimitet og gode samtaler.
Jeg legger ved en artikkel om hvordan gjøre det slutt på en ok måte, du kan hente noen tips her til å gjennomføre en vanskelig samtale. Ønsker deg lykke til og håper dette kan være til hjelp for deg.
Vennlig hilsen Psykologen