Jeg drømte om å flytte sammen og skaffe oss hund. Kjæresten min mente vi hadde vokst fra hverandre. Det kjentes som om noe raste sammen inni meg.

Forelskelsen ble til kjærlighetssorg, og jeg måtte gjennom flere ulike faser av den før jeg kom over ham.

Gråtefasen

Kjærlighetssorgen fylte hele meg. Det føltes som jeg hadde blitt slått i magen, det verket i brystet, og gråtingen ga meg konstant hodepine. Tanken på ham fikk tårene til å presse på, jeg kunne begynne å gråte på butikken eller på bussen. Overalt så jeg noe som minnet om ham.

Verst var det å våkne hver morgen og innse at vi ikke var sammen mer. Det føltes meningsløst å stå opp. Jeg ble liggende i senga og se på Netflix, gråt meg gjennom den ene tragiske kjærlighetshistorien etter den andre. Jeg klamret meg til restene av forholdet vårt, selv om de bestod av savn og håpløshet.

Det kjentes som et enormt nederlag å måtte fortelle alle jeg kjente at jeg var singel. Jeg bestemte meg for å late som ingenting hadde skjedd, og møtte opp på studiet som vanlig. Men kjærlighetssorgen var lunefull, den blusset opp når jeg minst ventet det. Å følge med i en hel forelesning virket håpløst. En gang jeg låste meg inn på do for å gråte i pausen, banket det på døra. Venninna mi spurte om det gikk bra, og da jeg åpnet døra, ga hun meg en klem. Til slutt måtte jeg bare le av hvor patetisk jeg følte meg. Jeg sto og hulket på et offentlig toalett, jeg var en klisje. Men det var også en trøst i det – jeg var verken den første eller siste til å føle meg sånn, og jeg trengte ikke gå gjennom det alene.

STUDENTSKRIBENT

Hei! Studenterspør redaksjonen har ansatt studenter til å produsere innhold på sidene våre. Denne artikkelen er derfor til deg som student, fra en student.

Grublefasen

Etter hvert som jeg klarte å sette ord på følelsene mine, ble jeg ikke like lett overveldet av dem. Men kjærlighetssorgen ble værende i kroppen som noe tungt jeg bar rundt på, og tankene kretset stadig rundt ham.

Grublingen holdt meg våken til langt på natt. Hvorfor hadde han sluttet å elske meg? Jeg prøvde å analysere forholdet vårt, tenkte gjennom samtaler og krangler vi hadde hatt. Hva hadde jeg gjort feil? Var det den ene dumme tingen jeg sa som var avgjørende, eller var det rett og slett noe galt med meg?

Jeg sjekket ofte hvor han var på Snapmap, så alle storyene han la ut, sjekket om han hadde sett mine. Tenkte han på meg i det hele tatt? Jeg åpnet Messenger og sjekket når han sist var aktiv. Det var så mye jeg skulle ha sagt til ham, så mye jeg burde ha gjort annerledes, men nå var det for sent. Jeg ble liggende og stirre på den grønne prikken, det var den eneste forbindelsen vi hadde igjen.

Tankekjøret gjorde meg utslitt, og da eksamensperioden kom, visste jeg ikke om jeg orket å gjennomføre. Allikevel bestemte jeg meg for å prøve. Kanskje jeg aldri kom til å bli forelsket igjen, tenkte jeg, men han skulle ikke få ødelegge hele livet mitt heller. Jeg dro på ekstraforelesninger og kollokvier, og tvang meg selv til å jobbe til sent på kvelden. Jeg følte at jeg gikk som en zombie mellom lesesalen og hybelen, men jeg hadde i hvert fall én annen viktig ting å fokusere på.

Finne seg selv-fasen

Kjærlighetssorgen tok mindre plass, og i stedet kjente jeg meg nummen. Det var liksom ingenting å fylle tomrommet med. Det meste av fritiden min hadde jeg tilbrakt med ham, det var hans vennegjeng jeg hadde pleid å dra ut med, fremtidsplaner hadde vi lagt sammen. Å være hans kjæreste hadde vært en stor del av hvordan jeg oppfattet meg selv.

Hvem var jeg uten ham? Og hvordan kunne han bare gå videre uten meg? Jeg kjente meg plutselig mer sint enn trist. Om ikke annet skulle jeg vise ham at han ikke betydde noe for meg heller, at jeg klarte meg helt fint alene. Det var i hvert fall motivasjonen da jeg meldte meg inn på treningssenter, tok opp igjen kontakten med gamle venner og dro rundt på foreningsmøter for å se etter en ny hobby.

I løpet av denne prosessen skjedde det noe. Jeg kom hjem en kveld og innså at jeg hadde gått en hel dag uten å tenke på ham. Det hadde vært en fin dag, og jeg hadde ting å se fram til i morgen. Jeg begynte å forstå at jeg ikke gjorde disse tingene for hans skyld, men for at jeg selv fortjente å ha det bra. Det kjentes fint å ta vare på seg selv, og gradvis begynte kjærlighetssorgen å slippe taket.

En kveld jeg var ute på byen, møtte jeg på ham i barkøen. Vi sa hei, småpratet litt om hvordan det gikk. Så gikk han tilbake til sitt bord, og jeg til mitt. Jeg følte meg litt trist, litt forvirret, mest lettet over at vi nå levde hvert vårt liv. Kanskje hadde han hatt rett i at vi hadde vokst fra hverandre. Allikevel klarte jeg å tenke på forholdet og huske det som en fin tid.