Siden vi bodde et stykke fra de fleste studievenninnene mine, var det ofte tiltak å henge spontant på ettermiddager og tidvis helger. For det tok tid å komme seg til dem, og mitt sosiale behov var jo for så vidt dekket, trodde jeg.
Livet i leiligheten ble ganske monoton. Oss to, og god plass. Litt tid til festing, vorsing og tur ble det jo, men de fleste helgene endte som oftest opp godt planta i sofaen med smashen i skåla. Mmm … det var godt det og, men sett i ettertid hadde vi kanskje trengt litt mer action. For helt siden jeg gikk på videregående, hadde jeg alltid hatt lyst til å bo i kollektiv. Alltid noe som skjer, og alltid noen å være rundt. Drømmelivet rett og slett. Slik ble det ikke, da både kjæresten og meg flyttet sammen til samme studentby. Det var jo naturlig å flytte sammen, var det ikke? Sett i ettertid har jeg møtt på flere kjærestepar som startet med å bo hver for seg, og bor fortsatt slik og har det kjempebra. Men vi kunne jo ikke vite det på forhånd. Rutiner og jobb preget hverdagen, og det var lite spontanitet og studentaktiviteter som forekom. Et savn fra min side.
Vi i redaksjonen i Studenterspør.no ønsker oss stemmer som forteller om hvordan det er å være ung, student og menneske i dag. Dette er ett av de innsendte bidragene. Vil du skrive for oss, kan du se hvordan du går frem her
Langdistanse + kollektiv =?
Jeg tror rett og slett at det var for tidlig å flytte sammen. Å føle på en selvstendighet er viktig. Vite at jeg klarer seg på egne bein, og klare å stå støtt. Etter hvert fant vi ut av at masteren han ville gå, befant seg et annet sted i landet. Blandende følelser oppsto: mye gråt, men også noe lettelse. Kanskje tilfeldighetene spilte på lag, og tiden for kollektiv var endelig inne?
I dette sekund sitter jeg og skriver fra mitt nye soverom med fantastisk utsikt over byfjellene. Rommet er stort, og jeg har funnet drømmekollektivet mitt. De er sosiale vesener, og vi finner på mye gøy sammen. Ingen ideer er for dumme og alle er spontane. Jeg har bare bodd her i seks uker, men det føles mye lenger. Vennene mine bor rett i nærheten, og det er gangavstand til alle fasiliteter.
Et helt nytt kapittel i livet har oppstått, og jeg er så glad for at jeg endelig fikk kommet meg inn i et kollektiv. Jeg har fått mange nye venner og opplevd så utrolig mye hyggelig og gøy de siste ukene, mye takket være kollektivet. Hvis ensomheten kanskje kommer krypende, livet føles litt for monotont, og du er åpen for en forandring, anbefaler jeg på det sterkeste å bo i kollektiv. Selv om det kanskje er litt skummelt første gang til å initiere på noe sosialt, så er det som oftest noen som vil være med. Derifra kan det bare gå en vei, og kanskje ender du opp med gode venner for livet. Vi er i hvert fall på god vei.
Hvordan går det med kjærligheten da?
Langdistanse fungerer bra for oss, selv om vi kan savne det å komme hjem til samme leilighet. Vi har allerede besøkt hverandre, og bestilt billetter til neste gang. Vi har begge blitt litt mer delaktige i studentaktiviteter og er mer sosiale, da vi faktisk nå må jobbe litt mer for å få dekket våre sosiale behov. Vi lever altså dette studentlivet litt mer til det fulle enn tidligere, noe vi begge har veldig godt av. Han har også kommet seg inn i et kollektiv, og trives med det.
Ps: Kanskje må du ut med noen kroner ekstra for å komme seg inn i et litt bedre kollektiv med høyere standard og satte rutiner. På sikt vil det være lønnsomt, da det sparer deg for tid og krefter, og som oftest møter du noen likesinnede. Lykke til på reisen, hilsen ei som ikke angrer ett sekund.