Det grønnøyde monsteret: Sjalu på kjærestens venninne

Å godte seg over andres smerte

Se på meg nå. En del av meg er så tilfreds nå, så tilfreds, med at de ikke så hverandre denne helga, med at hun er lei seg for at de ikke så hverandre og at han avslo begge invitasjonene hennes. Jeg ønsker å si, ja- fuck off. Sånn går det hvis du er for nær kjæresten min. Dette fortjener du, som har tråkket over grensene mine. En del av meg vil at hun skal ha så dårlig samvittighet for hva hun gjorde, det krever selvsagt at hun vet det, at hun såret meg dypt. Tenk det, å føle at; jeg er glad fordi hun er lei seg for at hun ikke fikk se ham. Og litt overfor ham også– la ham være lei seg. La ham føle på en konsekvens av handlingene hans, at nå, ja, nå har det blitt vanskelig.

Du gjorde noe jeg sa jeg ikke syntes var greit, du gjorde noe for meg veldig kjæresteaktig, det er andre gang, du trampet på følelsene mine da du gjorde det likevel. Nå vil jeg at du skal ha dårlig samvittighet, sterkere enn du har hatt den, sterkere enn du har vist i hvert fall.

Å finne frem til problemet

For et nederlag. Hva er løsningen? Jeg vil jo ikke være sjalu, vil ikke såre eller like andres smerte.

Det er mange dimensjoner her. Jeg liker henne godt, jeg idealiserer henne faktisk. Jeg vil ikke at han skal like henne bedre. Jeg vil ikke at hun skal vise deg at jeg er erstattelig, jeg vil ikke at hun skal være en bedre match for deg. Jeg vil ikke at hun skal dele viktige øyeblikk jeg aldri kan, eller du tror jeg aldri kan, dele med deg. Jeg vil ikke at hun skal være den som sier ja til alt som du vil av aktiviteter, når jeg trenger å si nei mer, og jeg trenger deg mer i ro og med mine type aktiviteter. Jeg vil ikke at hun skal forsterke forskjellene mellom oss. Jeg vil ikke at du sammenligner meg med henne en eneste gang til, og sier: dette gjorde hun, for å inspirere meg til å gjøre det samme. Det får meg til å føle meg mindreverdig.

Han snakker om henne, gjemmer ikke meldinger. På en måte er åpenheten fin og betryggende, kanskje normaliserer han henne, forholdet deres, for meg. Og jeg føler at, ok, det gjorde vondt, men i det minste er ikke følelsene hans forandret, for da ville han ikke snakket om henne så henslengt. Men jeg misliker å se hvor mye hun sender ham meldinger, hvor mye av seg selv hun deler med ham, hvor mye av ham hun vil ha, hvor personlig hun gjør det. Sjalusi kan komme helt uten frykt for utroskap. Det kan handle om frykt for en emosjonell kontakt, som i fremtiden kan komme til å true forholdet – selv om det ville foregå på en «clean» måte.

Jeg finner 3 kjerner i denne følelsen:

1. Jeg vil være med. Jeg vil også være venn med denne jenta, være en del av fellesskapet, med henne og andre venner av dem. Løsning? Tilbringe mer tid med dem, men også mer på mine premisser, at kjæresten kan hjelpe meg ved å legge til rette for settinger jeg liker og er mer komfortabel i, enn å bli med på en stor fest der jeg mer tydelig er en «outsider» og ikke er i mitt ess.

2. Det er visse ting jeg vil at hun skal holde seg unna med ham (og han med henne), og det er vanskelig hvis jeg ikke kan si det til henne. Men jeg kan i hvert fall si det til kjæresten min, og kanskje kan han si det til henne- som for eksempel «våre grenser»?

3. Jeg vil ha ting fra ham som han gir henne. Jeg vil ha flere komplimenter, bli uttrykt beundring om, gjøre aktiviteter sammen som han gjør med henne. Jeg vil at han skal respektere min mening og mine grenser (mer enn han fremmer hennes meninger og hennes mer flytende grenser som «riktige» eller viktigst). Kunne stole på at han setter grenser for meg når de er sammen, fremfor å gi etter for hva hun synes er innafor. Det er også andre ting jeg har savnet i forholdet som vil gjøre ham nærere meg – se mine venner mer, gjøre flere av mine typer aktiviteter ...

Å forsterke generøsitet

Jeg har faktisk ikke noe imot at kjæresten har jentevenner. Ved å reflektere over disse punktene, slapper jeg også mer av, kan jeg begynne å se mer av en løsning - dersom han er med på det. Sjalusi bør ikke være noe bare en part jobber med. Jeg har erfart at ting som skjer i forholdet, både kan fremme generøsitet, og sjalusi.

Det føles godt å være generøs, vi ønsker alle å være det. Å aktivt forsøke å forstå og respektere hvor den andre kommer fra, at det er ulike ting man tillegger ulik betydning, å noen ganger gi noen tillit der man egentlig vil kontrollere, andre ganger holde seg litt unna der man egentlig synes den andre er unødig usikker, tror jeg er veien å gå. Forholdet bør være viktigst, og derfor bør det være som en dans mellom dere, der den ene tar ett skritt frem, den andre ett til siden, og så bytter man på. Noen ganger er det å bevare trygghet viktigst. Andre ganger å slippe taket litt, for å vise tillit og gi frihet. Innimellom tråkker man hverandre på tærne, det er nødt til å skje når man lærer. Det viktigste er å være åpen om hva man trenger og ønsker fra den andre, mer enn hva man ikke ønsker.