Ubehagelig å snakke i store forsamlinger, kan samskipnaden hjelpe?

Hei, og takk for at du deler dette med oss.

Det du beskriver, høres både ubehagelig og frustrerende ut, særlig når du har noe du ønsker å bidra med, men opplever at angsten kommer i veien. Hjertebank, skjelving og følelsen av å miste ordene er vanlige reaksjoner når vi blir nervøse eller kjenner oss utrygge i sosiale situasjoner. Kroppen går på en måte i beredskap, selv om situasjonen i seg selv ikke er farlig.

Jeg vil også gjerne si noe om det du skriver om at du begynner å bli så gammel at du burde ha kommet over angsten. Det finnes ingen bestemt alder der vi skal ha lært oss å håndtere slike utfordringer. Sosial angst og prestasjonsangst handler ikke om umodenhet eller at du burde klare noe bedre. Det er noe mange strever med, og det er absolutt mulig å få hjelp til å håndtere det.

Jeg vil anbefale deg å undersøke samtaletilbudet ved Studenthelsetjenesten i Samskipnaden i Tromsø. Der kan du få snakke med en fagperson om det du opplever, og sammen kan dere utforske hva som utløser angsten, og hva som kan hjelpe deg til å bli tryggere i slike situasjoner. Det kan også være aktuelt å undersøke om det finnes kurs eller grupper knyttet til sosial angst, mestring av stress eller presentasjonsteknikk feks Ta ordet-kurs. Slike tilbud kan gi både nyttige verktøy og mulighet til å øve sammen med andre som kjenner seg igjen i utfordringene. 

I mellomtiden er det noen ting du kan prøve selv:

• Møt deg selv med forståelse. Prøv å bytte ut «jeg burde klare dette» med «dette er vanskelig for meg akkurat nå, men jeg kan øve meg».
• Senk kravene til deg selv. Du trenger ikke formulere et perfekt poeng. Det er helt greit å snakke litt nølende eller bruke tid på å finne ordene.
• Ha noen setninger klare. Du kan for eksempel si «Jeg har lyst til å bygge litt videre på det som ble sagt» eller «Jeg kom til å tenke på noe i forbindelse med dokumentaren». Det kan gjøre terskelen for å ta ordet litt lavere.
• Ro ned kroppen. Prøv å puste rolig, gjerne med litt lengre utpust enn innpust, og kjenn føttene mot gulvet når du merker at uroen stiger.
• Øv i små steg. Begynn gjerne med å si noe i mindre grupper eller stille ett spørsmål i en diskusjon. Målet er ikke å bli helt fri for nervøsitet, men å erfare at du kan delta selv om du kjenner på litt uro.
• Legg merke til det du faktisk får til. Etterpå kan du spørre deg selv hva som gikk greit, heller enn bare å fokusere på det du synes ble vanskelig.

Det kan være fristende å la være å ta ordet for å slippe ubehaget der og da. Samtidig kan det å gradvis øve på å delta, i et tempo som kjennes håndterbart, bidra til at angsten etter hvert får mindre plass.

Du trenger ikke finne ut av dette alene, og du trenger heller ikke vente til det blir verre før du ber om hjelp. Det at du ønsker å forstå reaksjonene dine og gjøre noe med dem, er allerede et viktig steg.

Jeg håper du tar kontakt med Studenthelsetjenesten og undersøker hvilke muligheter som finnes. Du fortjener å kunne delta i faglige diskusjoner og dele tankene dine uten at angsten skal få bestemme så mye.

Ønsker deg lykke til❤️