Studentboliger har gjort det mulig for studenter å bo alene, ha sitt eget sted og likevel ha råd til å leve. I noen studentboliger deler man bad og/eller kjøkken, mens i andre er alt i ett. Det har absolutt sine fordeler, men hva gjør man når stillheten blir overveldende?

Den første tiden alene

Selv har jeg bodd i studentbolig og alene i tre år. Til å begynne med var stillheten utrolig vanskelig. Jeg var sjeldent alene og ville helst ikke være i leiligheten. Selvfølgelig var jeg utrolig fornøyd med å ha en egen leilighet med full frihet, men likevel var det en så stor kontrast fra å bo hjemme med en hel familie. Det ble ikke en behagelig stillhet, men en høylytt en som ikke lot meg være i fred. Jeg fant mye trøst i å være sosial, men ble også utslitt av å aldri slappe helt av.

Å trives i eget selskap

Det var særlig de første månedene som var vanskelige. Det ble gradvis bedre og bedre, og jeg fant ro og en stor kjærlighet for å ha et eget hjem. For meg har det blitt viktig med musikk. Å sette på favorittsangene mine og danse fritt i leiligheten. Itillegg har det vært betryggende med podcaster, filmer og serier. Stillheten sluttet å være høylytt, og jeg kunne endelig slappe av. Telefonsamtaler med venner, familie og bekjente har gjort at jeg får den inputen jeg trenger. Da kan jeg spare energien min, og være sosial når det er ønskelig.

Til deg som synes den første tiden alene er vanskelig

Å bo alene for første gang er et stort steg og en stor kontrast fra tidligere erfaringer. Å føle på ensomhet og negative følelser i begynnelsen er ikke unormalt. For noen kan dette vare kortere, og for noen lengre. Det vil bli bedre og du vil bli mer vant til det. For meg har det hjulpet å sette et skikkelig meg-preg på leiligheten, og samtidig kunne snakke om disse følelsene med menneskene rundt meg. Dette kunne være en venn, familie, psykolog eller en lege. Nå elsker jeg å bo alene, og jeg føler meg trygg. Tid og åpenhet var min redning.