Det kan være lett å glemme at det perfekte er en ide, med andre ord en abstrakt tanke eller en tenkt størrelse man ser for seg, og innretter seg mot.
For det perfekte finnes ikke …
Det er et sprik mellom ideer om perfeksjon og den faktiske virkeligheten, og i dette spriket oppstår det lett misnøye, som tanker om at vi eller andre ikke strekker til, eller ikke er bra nok. Når vi tar disse tankene alvorlig, prøver vi kanskje enda hardere å oppnå ideen om perfeksjon. Det kan føre til at vi blir overaktive; trener for mye, leser for mye, spiser for lite og anstrenger oss for å framstå uten feil. Kanskje begynner vi også å gruble over det vi opplever som våre feil og mangler. I så fall kan det være duket for følelser som angst og nedstemthet. Vi har det ikke gøy og vi er ikke fornøyde.
Vi sammenligner oss med andre og vil oftest komme tapende ut (fordi vi velger å sammenligne oss med det vi anser som perfekt). Vi blir mer oppmerksomme på detaljer og kan miste overblikket. Kanskje dveler vi ved spesifikke detaljer ved kroppen vår og leter etter feil, eller kanskje utsetter vi å gjøre ting, av redsel for å ikke oppnå det perfekte resultatet.
Enten er jeg best eller så duger jeg ikke
Motsatsen til perfeksjon er like drøy som ideen om perfeksjon er i seg selv; nemlig fullstendig mislykkethet. Når vi går i perfeksjonsfella, blir selvkritikk og redsel for å feile lett vår følgesvenn. Vi blir fanget i vårt eget edderkoppspinn. Ros preller av, mens vi har lett for å dvele over alt vi oppfatter som feil. Da er det lett å gå glipp av gleden av å bli ferdig med noe og å være stolt over egen innsats, følelser som leder til motivasjon og styrker selvbildet. Husk at det å føle seg mislykket ikke er det samme som å være det.
Å forvente perfeksjon kan føre til at livet går forbi
Hvis vi blir for opptatt av ideen om hvordan vi eller andre bør være, kan vi gå glipp av det virkelige livet. Vi kan bli mer opptatt av tankene våre, om hvordan vi synes ting bør være, heller enn av hvordan ting faktisk er – og hva som er realistisk å forvente. Det kan også føre til av vi stadig blir skuffet over oss selv eller andre, fordi ingen lever opp til de høye standardene vi har satt, og vi kan ende med å distansere oss fra andre.
Er det ikke bra da – å ha høye mål?
Når vi setter oss høye mål, som vi prøver å nå i studier, idrett eller i relasjoner med andre, så kan det føre til økt innsats. Det kan være lurt å ha et prestasjonsfokus når målet er å prestere. Men trenger målet være perfeksjon, eller kan det heller være å gjøre det «best mulig», med vissheten om at ting ikke skal bli feilfritt? Husk vi kan være ambisiøse uten å være perfeksjonistiske. Forskjellen er at den ambisiøse kan nyte arbeidsprosessen, tåle feil og ha forståelse for at man er i en læringsprosess.
Hvorfor blir vi så lett opptatt av perfeksjon?
Kanskje har vi hatt foreldre som selv har vært opptatt av perfeksjon, og som har krevd mye av oss og stadig kritisert våre feil? Hvis vi har opplevd traumatiske hendelser, som for eksempel mobbing, vold eller overgrep, kan det hende vi tyr til ideen om perfeksjon som en løsning, i den tro «at det vonde ikke vil skje igjen». Noen av oss har også genetisk sett en tendens til å fokusere mer på feil enn andre. I tillegg forsterker sosiale medier og reklame ideer om perfeksjon.
Hva kan du gjøre hvis du strever med perfeksjonisme?
- Stopp opp og gjenkjenn ideer som handler om perfeksjon; «nå har jeg en ide om hvordan ting burde være»
- Finn alternativer som du kan gjenta for deg selv; «Jeg gjør mitt beste», «det er OK om ikke alle liker meg», «jeg er bra nok» «ikke alle oppgaver er like viktige»
- Prøv å se hele bildet; «betyr dette egentlig så mye?» «er det andre ting jeg glemmer nå?» Minn deg selv på hva du har fått til og hvor du er på vei.
- Kompromiss er bra – vær mer realistisk og gjenta for deg selv at «uperfekt» er veien å gå. Øv deg på å gi slipp på oppgaver som du har gjort en rimelig innsats med, selv om det ikke føles bra nok.
- Ha medfølelse med deg selv når du har det vanskelig; «det jeg føler er greit å føle».