Hva skaper hjemlengsel?

Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv flere ganger. Jeg har opplevd en fantastisk frihetsfølelse 8500 km unna hjemme i Los Angeles, og en altoppslukende hjemlengsel knapt 450 km unna hjemme i Bergen. Jeg har brukt mye tid på å tenke på hva som skilte opplevelsen min disse to stedene. Utenom været, palmene og bergensdialekten, har jeg ikke mange svar. Jeg studerte begge steder, landet på både Flesland og LAX uten nettverk, og gledet meg oppriktig til å begynne på de to universitetene. Jeg var mer rutinert, eldre, og hadde bodd lenge alene da jeg flyttet til Bergen, men jeg savnet fortsatt alt der hjemme så fort jeg satte føttene der, på en helt annen måte enn jeg opplevde i Los Angeles.

For meg, og for mange av oss tror jeg, kom hjemlengselen tilsynelatende uten grunn. Kanskje er det på grunn av vennene man har, leiligheten man bor i, fagene man tar eller kanskje man ikke engang vet hvorfor. Det nest viktigste å huske på er at man verken er pysete eller barnslig, uansett om man er 8500, 450, eller 2 kilometer unna hjemme når man savner en mamma, en pappa, en katt eller en hund. Det aller viktigste å huske på er at hjemlengsel verken er farlig, usunt eller permanent. Ikke minst er det enklere å snu det enn man tror, frihet og hjemlengsel er nemlig to sider av samme sak.

Frihet, hjemlengsel eller bare karaoke?

En kald novemberdag i Bergen satt jeg alene på hybelen. Jeg spiste Mister Lee nudler, men savnet maten til min mor, fru Lie. Jeg tenkte på nøyaktig dette ovenfor, hjemlengsel. Etter å ha tenkt på dette en stund, bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg ofte gjorde i Los Angeles, dra på karaoke. Jeg dro med meg en fra klassen og vi gikk til en bar vi hadde vært på et par ganger før. Vi var begge klink edru, og følgelig også en smule nervøse. Vi ble ropt opp, gikk opp på scenen, og før sangen begynte hadde jeg mer hjemlengsel enn noensinne før. Da sangen derimot kom igang, selvfølgelig Gala’s ‘Freed from Desire’, følte jeg på en frihet jeg hadde vært borti før. Jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville, og det jeg ville, var å være i Bergen. Jeg følte meg hjemme i byen for første gang. Enda viktigere, så følte jeg meg som en beboer i Bergen by og ikke bare en student på besøk. Jeg var endelig en ekte innflytter-bergenser som sang som en gal på en av Bergens mange karaokebarer.

Nå sier ikke jeg at enhver ensom student som lengter hjem skal kaste seg rundt til nærmeste bar og synge en ekstremt fengende 90-talls sang foran en mengde folk (til tross for at det hadde vært et vakkert syn). Poenget er at vi alle har vår egen karaoke, en måte å føle seg hjemme på eller å skape vårt eget hjem. Dra på en fotballkamp, en teaterforestilling, en konsert, gå en tur i skog og mark, bli med på en fest. Gjør noe du elsker å gjøre hjemme og gjør om hjemlengselen i din nye by til en følelse av frihet. Og husk, ingen plass er som hjemme, men hjemme er ingen plass, det er en følelse.