Spørsmål
Hei! Jeg har vanvittig mye sinne i meg. Sinne kommer pga. fortidens relasjoner, og alt jeg har funnet meg i fra andre: Familie, venner, fremmede, folk jeg har bodd med, folk jeg har gått i klasse med..Listen er lang. Jeg er ikke bare sint på de som har gjort meg vondt, men jeg er like sint på meg selv for at jeg ikke har stått opp for meg selv. Jeg føler at jeg har sviktet meg selv. Vært for snill. Konfliktsky. Og så blir jeg igjen sint på mine foreldre som ikke har lært meg (og jeg føler heller ikke at jeg har fått lov) til å sette grenser. Dette sinne tar over livet mitt. Jeg kan ende med å bli så sint at jeg selvskader meg selv. Jeg bruker mye tid på å skrive «hat-meldinger» og lage scenarioer i hodet mitt for hva jeg skal si dersom jeg møter de som har såret meg. Ingen garanti for at de menneskene som har såret meg vil forstå, men for meg er det viktig å si fra; si at dette ikke har vært greit - og at det har satt dype spor i meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre - har dere tips?
Psykolog svarer
Mange studenter kan kjenne seg igjen i det du strever med. Det er mange av oss som blir sosialisert inn i at vi ikke skal vise så mye sinne. Vi lærer for lite om å kjenne på denne viktige følelsen og bruke den til å sette grenser for andre på en god måte.
Sinne er en viktig og nyttig følelse, og en kan vise den uten å skremme og krenke andre mennesker.
Selv om irritasjon og sinne er viktig for oss (som alle følelser er), kan den også fylle oss og overvelde oss, og ta for mye plass og energi. Du sier sinne tar over livet ditt, og det er krevende og vondt.
Tips for å jobbe med sinne:
- Bevisstgjøring: hva holder jeg på med? Vet jeg hvorfor det blir slik? Vi mennesker er gode til å tilpasse oss andres forventninger og hva som tåles i vår familie. Ofte har vår måte å forholde oss til følelser på en sammenheng med hvordan vi tidligere har blitt møtt.
- Aksept: Det er ikke så rart at sinne har vært vanskelig å vise til andre og det er helt på sin plass at jeg er sint nå. Jeg har blitt behandlet på måter som ikke er greit, og jeg har ikke vært i stand til å markere meg og sette grenser. For mange hjelper det å vite at det som er strevsomt nå, har kommet av en god grunn (som å streve med å sette grenser).
- Selvomsorg og selvkjærlighet: "Selv om mange har sviktet meg, vil jeg ikke svikte meg selv#. Forsøk å ikke ta sinne ditt ut på deg selv. Da er det lurt å slippe til følelsen tristhet også. Å føle med deg selv for at det har blitt slik, og forsøke også å gi deg selv håp om at du kan få det bedre i nye relasjoner og komme deg videre.
Gode ting som forskning viser at du kan gjøre for å bedre din livskvalitet:
- Være i aktivitet (all bevegelse er bra og all aktivitet som å spille sjakk, strikke etc. bare det er givende for deg).
- Oppmerksomt nærvær - for å slippe mer av fortiden, hjelper det å være tilstede i nåtiden. Bruk sansene dine - ta inn det du ser, hører og kjenner her og nå. Du kan øve deg på dette i alle hverdagslige aktiviteter. Musikk er også bra.
- Knytte bånd - bruk tid på gode mennesker du har i livet ditt nå. Send en sms, til en du er glad i som det er lenge siden du hadde kontakt med etc.
- Lær noe nytt - prøv en ny oppskrift, gå rundt i en ny bydel, se en TED-talk om noe du synes er spennende. Det trenger ikke være stor.
- Gi noe til andre - Det å gi av vår tid, oppmerksomhet og kjærlighet til andre er vist at gjør oss mer tilfredse. Det trenger ikke være så mye, et smil til personen du handler av, holde opp døren osx. Ikke alle mennesker gir respons, men de aller fleste. Og du selv kan få en god følelse av å være en omtenksom person.
Lykke til! Ønsker deg gode relasjoner i fremtiden! Og en god relasjon til deg selv!
Vennlig hilsen fra psykologen