Som mann kan det virke som det er begrenset hva man har lov til å føle. Man har lov til å bli lei seg dersom man mister et familiemedlem, men dersom man gråter for noe som lett oppfattes som bagatellmessig, er man i manges øyne plutselig «mindre mann.» Er det derfor gutter snakker mindre om følelser?

Er følelser noe feminint?

Guttebarn gråter like lett som jenter. Når slutter vi med det, og hvorfor? En venninne av meg fortalte meg at hun skammet seg over å være sint, fordi det føltes så aggressivt og lite feminint. Er det lettere for oss gutta å vise sinne, for da viser man muskler og styrke, mens viser vi tristhet eller usikkerhet, viser vi svakhet?

Er det en større verdi blant oss menn at det ikke er «hvordan vi har det,» men «hvordan vi tar det»? Å vise følelser etter et kjipt break up, at hunden din døde, at du ikke kom inn på faget du ønsket deg, er det et tegn på svakhet? Er det forventet at menn ikke skal ha det så vanskelig?

Er vi gode lyttere?

På et rent overfladisk nivå er det enkelt å si til noen at de skal «si hva de føler» eller «snakke med noen», men det er ikke bare personen som åpner seg som er viktig, hvordan ordene blir mottatt av den som lytter, er enda viktigere. Mange av mine kompiser prater helst åpent med en kjæreste eller venninne. Er det derfor gutter snakker mindre om følelser? Fordi vi er dårlige lyttere?

Ikke ødelegge stemninga

Snakker vi gutta mindre om følelser fordi vi ikke vil ødelegge guttastemninga? Når vi møtes skal vi ha det bra, ikke skape dårlig stemning. Er vi redde for at de andre gutta vil bli ille berørt av tristhet eller kjærlighetssorg?

Må man prate om følelser?

En god grunn til å sette ord på følelser, er at det reduserer opplevelsen av å stå alene i noe vanskelig. Får du støtte i en vond følelse, får du beviser for at noen bryr seg om hvordan du har det, at noen er på ditt lag.

Kan du få støtte fra kompisene uten at det kommer kleenex på bordet? Kan menn føle seg støttet og forstått med et dunk i ryggen, eller er det sånn at det eneste riktige er at alle følelser skal settes ord på? Hvis du synes det holder med et dunk i ryggen, er ikke det greit? Hvis du i tillegg merker at kompisen litt oftere tar initiativ til at dere finner på noe, for å hindre at du sitter hjemme alene med tankene dine, er ikke det også «terapi»?

Jeg har ikke svarene på disse spørsmålene, men nå har jeg i hvert fall satt ord på dette. En ting jeg derimot vil påstå, er at veldig mange menn allerede har gode venner som er villige til å lytte til både det alvorlige og det bagatellmessige, men vi er kanskje ikke alltid like gode til å vise det. Så en ting du kan gjøre, er å tydeligere vise at du er en som kan snakkes med. Det er så mye viktigere enn du tror, og det betyr så mye for den som snakker, men også for den som kanskje trenger å snakke senere. Fra en som har både snakket og lyttet, håper jeg at jeg får enda flere å snakke med og lytte til også i fremtiden.