Hei. Jeg har vært i praksis nå i 4 uker. Jeg har hatt problemer med at jeg overtenker og tror at mange misliker meg. Likevel er jo dette egentlig ikke tilfeller. Men nå i praksis har alle disse følelsene kommet tilbake. Mine medstudenter kommer av og til med ironiske kommentarer som går på meg som person. Dette gjør at jeg får dårlig selvtillit. I tillegg svarer ingen meg på chat (vet dette er teit). Men vi har en felleschat med veiledere og studenter. Hvis jeg spør om noe svaree ingen, men hvis noen senere spør om det samme svarer alle. Jeg synes jo det er trist. Prøver å finne ut hva jeg gjør galt osv, men jeg vet ikke. Veilederne gjør det samme. De svarer kun de andre studentene :( synes det er skikkelig kjipt og vil ikke i praksis igjen hvis det blir sånn. Har virkelig aldri opplevd å bli ignorert på den måten, og av veiledere? Synes det er sprøtt. Det er trist at jeg går ut av praksis og nesten er på gråten. Jeg trenger råd - hva om jeg kommer dit igjen?
Dette høres ut som vanskelige følelser. Overstenking og tanker om at mange misliker deg. "Likevel er jo dette egentlig ikke tilfelle", sier du. Hold fast ved denne setningen!
Følelsene, både de gode og vanskelige, har ofte viktig informasjon til oss. Vanskelige tanker har det med å dukke opp igjen, og kanskje spesielt i perioder der man opplever å bli ignorert og ikke inkludert. Praksisperioder er jo også ofte en tid med mye ny informasjon, mange nye mennesker, større ansvar, og ukjente rutiner. Dette er for mange en stresssituasjon, der man kan kjenne på mer usikkerhet enn ellers.
Hvis du har opplevd ignorering tidligere i livet, så kan feks det at ingen svarer på en chat , fremkalle og forsterke denne følelsen. Du har ikke opplevd å bli ignorert på denne måten tidligere, og godt er det. Det kan uansett være greit å minne seg selv på, at dette ikke nødvendigvis handler om deg. Spør deg selv om det kan være andre forklaringer på hvorfor de ikke svarer. Kan det være at andre i gruppa sitter med samme følelsen? Kulturen for hvor raskt og på hvilken måte man svarer på chat, vet jeg kan være svært forskjellig. Det er uansett å forvente at folk svarer innen rimelig tid. Man kan gjerne sende en vennlig påminnelse hvis man ikke får svar. For å bruke ironi på en god måte, skal man kjenne personen godt, og vite at det blir oppfattet som godt ment. Her har de ihvertfall ikke truffet godt! Hvis det gjentar seg, så kan det være greit å si fra.
Du er trist for at praksisperioden endte på denne måten , og det skjønner jeg godt. Hvis du skal tilbake dit i praksis, ville jeg på forhånd sjekket litt ut hvem du skal ha som veileder, og hvem andre ansatte som skal ha kontakt med deg. Kanskje var det noen som du fikk bedre kontakt med enn andre? Dersom dette blir en stor bekymring for deg, så ville jeg ha snakket med praksiskoordinator på studiestedet ditt. Utfordringer mellom veileder og student er ikke så uvanlig, og her kan de hjelpe til.
Håper du finner støtte i noe av dette, og du kjenner at du selv har mulighet til å påvirke situasjonen og hvordan du tenker om den. Slik kan du få det bedre, og forhåpentligvis en bedre praksisopplevelse neste gang!
Hvis du synes det er vanskelig å jobbe med tanker og følelser alene, så kan noen å snakke med ved din samskipnad være fint.
Vennlig hilsen
Klinisk sosionom