Hei! Hva kan man gjøre når man bare blir en pasient gående i systemet i mange år uten bedring og heller forverring. Jeg har hatt et par traumatiske opplevelser på DPS. Som feks at jeg tok livet mitt også fikk jeg time med LIS legen jeg gikk til på det tidspunktet, etter dette skjedde. Men gikk til han før selvmordsforsøket. Jeg tok livet mitt for å dø, men kroppen min spydde i 10 timer i strekk uten at jeg spydde med vilje. Denne lis legen tror ikke på meg og prøver å ta meg i en «løgn». En annen gang sa en psykolog til meg at «du trenger ikke å komme hit hvis du ikke vil». Ja fint sagt, selvbestemmelse. Men han visste jeg var psykotisk da. I tillegg i fjor så overførte dps meg til en klinikk med ventetid når jeg var psykotisk og i tillegg ga psykologen feil info til det nye sykehuset. Altså får ikke psykologer opplæring i hvordan de skal behandle sårbare og syke pasienter? Jeg er traumatisert. Skal jeg liksom gå til psykolog for å bearbeide dette?
Det er så trist å høre at du har vonde og traumatiske opplevelser på stedet som skal potensielt hjelpe deg gjennom en skremmende og vond tilstand. Ut fra hva du forteller høres det ut som at du har strevd med psykoselidelse og depressive plager. Dette er noe man skal ha hjelp for i offentlig psykisk helsevern, man skal ikke måtte bære dette alene.
Noe av det viktigste for å få utbytte av terapi, er tillitt til behandler, opplevelsen av at den andre forsøker å forstå deg, og at personen respekterer deg. Dette omtales som allianse. Dersom du ikke kjenner det slik, er det viktig å ta det opp som ett tema. Noen ganger kan man utforske det, og finne ut av dette sammen. Det er fint for din prosess og modig av deg, dersom du klarer å vise din reaksjon når du blir såret og sint. "Jeg blir lei meg, fortvilet og veldig såret, når du ikke tror på det jeg forteller deg".. Som pasient har du også mulighet til å bytte behandler, dersom du ikke føler deg trygg med den behandleren du har fått tildelt.
Når du opplever at en psykolog gir feil informasjon om deg, kan du ta med den denne erfaringen til nye slike møter. Du kan be om at det som skrives om deg, leses opp for deg, slik at du kan si noe om du kjenner deg igjen i dette eller ikke. Noen ganger kan det som skrives endres, eller fagpersonen kan forklare hva som gjør at hen skriver dette om deg og din tilstand. Psykologer og leger kan også gjøre feil, og gjøre observasjoner som pasienter ikke kjenner seg igjen i. Husk også at dette ikke nødvendigvis er gjort med intensjonen om å skade, men det kan selvfølgelig oppleves som sårbart og vondt.
Det som er viktig for deg, er at du ikke gir opp å få det bedre. Forsøk å hente motivasjon til å forsøke å finne en behandler som du kjenner deg trygg med. Kanskje er det også noe du må utfordre deg selv på, å våge å tro på at en annen bryr seg og har lyst til å forstå og hjelpe deg? En psykosetilstand kan også komplisere dette med å våge og ha tillitt til andre, da for eksempel stemmene man hører kan gi beskjed om at du ikke skal avsløre hvordan du har det til andre, og liknende.(Det er ikke sikkert dette gjelder deg.) Har du noen gode relasjoner rundt deg, som støtter deg i dette? Sosial støtte er utrolig viktig for positive følelser og god livskvalitet.
Uansett er det viktig at du heier på deg selv, og ikke gir opp håpet om å få det bedre! Du fortjener å ha det godt!
Lykke til!
Vennlig hilsen psykologen i SiO