Hei, På videregående hadde jeg et veldig anstrengt forhold til mat og egen kropp. Jeg kunne få dårlig samvittighet for å spise usunt eller det jeg mente var for mye, og på det verste kunne jeg gå 3 dager uten å spise noe som helst. Dette foregikk over flere år, og det gikk ikke 1 dag uten at jeg tenkte på trening, utseende og mat. Nå har jeg det mye bedre, men sliter litt med å prosessere det som har skjedd og gå videre. Det jeg lurer på er om det jeg sleit med kan kalles en spiseforstyrrelse? Jeg føler det hadde blitt lettere for meg å gå videre hvis jeg visste hva det var, siden jeg ikke fikk noe svar på det på den tiden. Og jeg vil absolutt ikke være en person som påstår at jeg har hatt spiseforstyrrelser når jeg ikke har hatt det. Tror det hadde vært lettere å snakke med noen om det hvis jeg hadde et ord på det. Jeg har aldri fått noe tydelig svar på dette siden jeg ikke har turt å snakke om det, så håper dere kan hjelpe.
det er et godt spørsmål, og jeg skal forsøke å svare deg så godt jeg kan.
Klassisk spiseforstyrrelse (anoreksia nervosa) er definert som en forstyrrelse av eget selvbilde, der personen ser på seg selv som overvektig, selv når kroppsvekten er lavere enn det som er normalt i forhold til høyden. Symptomene man får er gjerne ekstrem slanking, og spisevegring. Mange får en mindreverdighetsfølelse. Angst og tvangstanker er også noe som ofte følger på. Symptomene med en annen spiseforstyrrelse kalt bulimi deler det at man er overdrevet opptatt av kroppsvekten, men her skiller den seg ved at det overspising og en form for "renselse" med oppkast eller overtrening i etterkant for å ikke legge på seg. Som om ikke det var vanskelig nok er det også andre "atypiske" spiseforstyrrelser der man anser at personen har en spiseforstyrrelse, men som ikke helt har mønsteret eller alvorlighetsgraden man ser med anoreksi eller bulimi.
Som om ikke det ovenfor er nok har begreper som ortorexia funnet plass som en "halv-diagnose" som ikke brukes her til lands eller er godkjent medisinsk. Det skal være et begrep som passer på dem som blir så opptatt av å spise sunt at det hemmer deres liv.
Kan en slik atferd også være normalt? Det er vel heller ikke så uvanlig at man som ung og usikker kan være spesielt opptatt av utseende, og hvordan samfunnet vil at en kropp skal være akkurat i den tiden man lever i. Det kan gi følelser av å ikke være god nok eller skam for egen kropp eller atferd. Jeg tenker ikke at det er unormalt at unge nå til dags (og før) er vel opptatt av kropp og utseende med tanke på hvordan samfunnet er, og grensene mellom sykdom om ekstremtilfeller av normalen kan være grå og uklare hos noen.
For å trekke linjen lenger, så er det heller ikke enighet om hva man egentlig definerer som "sykdom" eller "god helse". WHO hadde tidligere en definisjon på god helse og ble beskrevet som: En tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller fysisk svekkelse". Med denne definisjonen (som man nå har gått bort i fra) er det klart at mange ville hatt dårlig helse, inkludert undertegnede.
Begreper, merkelapper og diagnoser kan være forvirrende for mange, og er ikke så rart. Det verste er at definisjoner og diagnoser endrer seg med tiden, noen kommer til, og andre forsvinner på historiens skraphaug. (Som f. eks "hysteri", "granatsjokk" og "vinterdepresjon")
Jeg tenker det er åpenbart at du på et tidspunkt i livet hadde et problematisk forhold til ditt utseende tidligere, og et problematisk forhold til vekt og balansen mellom mat og trening. Det er vanskelig å si noe om du ville falt innunder et diagnosekriterium, men kan selvfølgelig ha passet med anoreksi. Imidlertid kan det ha vært en vanskelig tid for deg da du var ung, og innenfor ekstremgrensene av"normalen" hos noen unge. Jeg har ikke noe definitivt svar til deg, men har heller forsøkt å si noe om disse begrepenes manglende verdi i noen tilfeller.
Hadde du slitt med dette nå ville nok en terapeut forsøke å finne hva som passet best akkurat på "deg", for å kunne gi et bedre valg for hva man skulle forsøke på av behandling. Nytten med å definere folk i en diagnose er kanskje mest for å kunne velge den behandling man ser har fungert hos andre med samme symptomer over tid. Utover det er det kanskje lite "nyttig". Ingen diagnose er uansett helt dekkende for hvordan akkurat man som individ har det, eller hva som kan fungere for den enkelte. Jeg tror du kan være mer tjent på å sette ord på følelsene du hadde, og hva du opplevde, om du vil snakke med noen. Det er ikke noe du vil "påstå", det er konkret hva som hendte og hvordan følelseslivet ditt var. Det er kanskje det viktigste i dette å sette ord på for deg, fremfor hvilke diagnoser en ville sagt at du hadde eller ikke hadde.
Håper dette gav deg noen perspektiver (uten at det bare gav deg mer forvirring) og kan være litt til nytte for å prosessere når du ser deg tilbake, men samtidig vil rette blikket fremover.
Vennlig hilsen SIO legen
-SiO legen