Spørsmål
Jeg gikk på folkehøyskole for fire år siden og hadde grusomt der. Det var åpenbart at noe var galt med meg psykisk og ingen grep inn på ordentlig. Jeg var voldelig mot medelever om og om igjen, og lærerne tok det liksom ikke på alvor. Strategien til de fleste der, virket det som, var at vi skulle snakke om følelser og så skulle jeg forstå noe viktig og slutte å utagere. Det jeg egentlig trengte var at de satte grenser, for da kunne jeg sett at jeg var trygg. Til slutt ble jeg utvist fire uker før sommeren pga vold, men det var alt for sent. For min og andres skyld burde det vært mye tidligere. Jeg sliter fortsatt med minner om da jeg skadet folk, særlig fordi jeg tror ikke de fikk noe oppfølging etterpå. Har vært der selv. Jeg har tatt kontakt med en del av de jeg skadet og sånt og jeg kan jo ikke gjøre mer. Har prøvd å ta kontakt med skolen, men er redd for at det skal gjøre det verre. Hvordan kan jeg komme over det? Kan jeg anmelde dem?
Psykolog svarer
For en vanskelig periode du har vært igjennom. Det høres utrolig tungt og forvirrende ut å stå i en slik situasjon og oppleve at det ikke blir håndtert på en god måte. Slik du skriver det høres det ut som du fortsatt plages mye av at du utsatte medelever for vold for fire år siden. Det høres ut som du er et litt annet sted i dag enn den gang. Som du skriver har du vært i kontakt med noen av dem du utsatt for vold den gangen. Du skriver ikke noe om hvordan denne kontakten har vært, men det høres ut som du har vondt av dem det gikk ut over. Uansett høres det ut som at du har et ønske om å gjøre opp for deg i tillegg til at du har behov selv for å legge det bak deg og komme videre i livet ditt.
Her er noen refleksjoner jeg håper kan være til hjelp for deg:
Vonde minner:
Det kan være vondt å innse at en har påført andre redsel og skade og en kan faktisk få reaksjoner som flashbacks og mareritt også knyttet til handlinger en har begått selv. Noen kan streve med stor skyldfølelse og skamme seg over det en har gjort mot andre. En kan videre bli veldig selvkritisk som igjen kan hindre en i å akseptere det som har skjedd, hindre en i å ha det bra med seg selv og andre og klare gå videre.
En del av de som utagerer mot andre har også opplevd vold, andre krenkelser og utrygghet selv. Dette er ikke en unnskyldning for å si at det er ok å utøve vold, men at det kan være forståelige grunner til at en ender opp med å reagere på de måtene en gjør.
Reparasjon:
Du skriver at du har tatt kontakt med en del av de du utagerte mot og hvis en klarer å gi en oppriktig unnskyldning og vise at en i ettertid angrer og tar ansvaret for det som skjedde kan det være helende for begge parter. Hva som vil være nok for den andre for å kunne gå videre vil også være forskjellig fra person til person.
Be om hjelp:
Det kan være hjelpsomt å snakke med en samtalebehandler for å få hjelp til å klare forholde deg til minnene, tankene og følelsene knyttet til det du har opplevd. Alternativ til vold (ATV) er en organisasjon som hjelper både de som utøver (og har utøvd) vold eller har vært utsatt for vold og de har kontorer i mange byer.
Du kan også sjekke ut samtaletilbudet ved din studentsamskipnad og be om samtaler der.
Gi tilbakemelding:
Vedrørende det å kontakte skolen kan det være lurt at du får drøftet dette med en samtalepartner. Kanskje kan det å formulere deg i et brev til skolen (som du ikke trenger å sende) være en start for å sortere hva du ønsker å formidle til dem? Det er lurt å tenke deg om på forhånd hva du ønsker å formidle til dem og hvorfor. Det kan være at du etterhvert finner ut at vil sende det som en klage eller orientering til skolen om hvordan du opplevde håndteringen av situasjonen.
Noen ganger kan utagering være et forsøk på å fortelle omverdenen om at en ikke har det bra og at en trenger at noen ser en og spør en om en trenger hjelp. Som du selv sier kan tydelige regler og at disse følges opp skape trygghet for elevene som går der. Og det høres ut som du savnet denne tydeligheten og tryggheten.
Har du et behov for å fortelle skolen at du skulle ønske de hadde reagert raskere da de ble gjort kjent med utageringen din? At de hadde hatt klarere retningslinjer for å håndtere en slik situasjon? Vil du gi forslag til andre måter de skulle håndtert situasjonene på? Gjerne vær konkret når du formulerer deg, og si noe om hvorfor du tror noe annet hadde vært bedre. Har du et ønske om å si i fra til skolen og slik forebygge at noe lignende kan skje der i fremtiden?
Det at du ønsker å ta tak i dette og gjøre det du kan for at du og andre skal komme seg videre høres ut som en styrke hos deg. Noen hendelser i fortiden blir med oss i lengre tid enn vi skulle ønske, men det å ha gjort det man kan for å rette opp i det, gir en bedre mulighet til å kunne legge mer av det bak seg.
Jeg håper du fant noe i dette svaret som kan være hjelpsomt for deg videre- lykke til,
Vennlig hilsen fra Psykologen