Er det normalt at man føler seg inadekvat og mangelfull etter å bli avvist av noen man var sammen med i en måned og ble emosjonellt knyttet til? Hva er den beste måten å takle følelsene på, og bør man ta avstand fra denne personen? Er rebound en bra idè, for eksempel?
Det å bli avvist er vondt samme hvor lenge du har vært sammen med den andre. Dette med følelser og tilknytning er for alle ulikt, og noen knytter man seg raskere til enn andre.
Når vi har det vanskelig finnes det mange måter vi kan møte oss selv på. Noen kan gå fullt og helt inn i smerten, andre kan distrahere seg selv for å ikke kjenne like mye på smerten. Kanskje noe midt i mellom er det som kjennes rett for deg?
Du skriver du kjenner deg inadekvat og mangelfull etter bruddet. Det høres ut som at du tar på deg ansvaret for at det ikke fungerte. Er du sikker på det er riktig? Det å få slike tanker er en svært normal reaksjon, jeg har snakket med mange som har det slik. Samtidig er det så mange ting som skal klaffe for at begge skal ønske et forhold, mange ting som ikke handler om deg alene. Kanskje du skal forsøke å være mindre kritisk mot seg selv, og heller støtte deg selv når du har det så vondt? Forsøk å møt deg selv på samme måte som du ville møtt en god venn i samme situasjon.
Du kan sjekke ut kurs- og samtaletilbudet i din samskipnad her.
Du spør om du bør ta avstand fra personen som avviste deg. Noen ganger kan det være nødvendig å få følelsene litt på avstand, mens andre ganger kan du kanskje ha behov for å snakke igjennom bruddet og følelsene for å få svar og avslutning på forholdet deres. Er det smertefullt for deg å være sammen med vedkommende? Hva trenger du egentlig nå?
Jeg hører mange studenter snakker om at det er viktig å komme seg raskt videre etter et brudd, men jeg tror mange også trenger å ta det med ro og slikke sårene sine etter noe så smertefullt. Hva kjennes riktig ut for deg?
Vennlig hilsen klinisk sosionom