Hei. I år har jeg kommet ut av et forholdsvis langt forhold, hvor jeg ofte ble avvist, noe som jeg fortsatt strever med. Jeg merker at det minste lille tegn på avvisning tar jeg ekstremt personlig, uansett hvem det er fra. Jeg skjønner jo at ikke alt som virker avvisende er ment å være det, men det hjelper ikke. Det ødelegger humøret mitt, uansett hvilket humør jeg hadde før det.
Det fremkommer ikke noe klart spørsmål i spørsmålet ditt, så jeg ser meg nødt til å tolke litt hva det er du lurer på.
Du beskriver at du har blitt avvist av din kjæreste flere ganger over tid, noe som de fleste vil kjenne som smertefullt, vondt og som kan gi opphav til dårlig selvfølelse. Slike erfaringer kan, som du skriver, være med på å prege deg i omgang med andre personer senere. Man kan få en forhøyet sensitivitet for avvisning når man har blitt avvist. Det kan være med på å beskytte deg mot den smerte avvisning som oftest innebærer. Å lære av erfaring er noe vi alle gjør og det er ikke nødvendigvis unormalt at du nå er mer oppmerksom på tegn til avvisning enn tidligere. Når det er sagt, kan forhøyet sensitivitet for avvisning gi opphav til humørsvingninger. Man blir kanskje frustrert og fortvilet fordi man ser avvisning hyppigere enn det forekommer, noe du kanskje kjenner deg igjen i.
Følelseslivet vårt er ikke alltids like rasjonelt som vi av og til skulle ønske. Selv om fornuften din sier at du ser mer avvisning enn hva faktisk er, kan det i følelseslivet være annerledes. Kanskje blir det en indre motsetning, der du ønsker å omgås folk som tidligere, mens en annen del av følelseslivet vil beskytte deg selv ved å ha piggene ute. Så hvordan endre på dette?
Å snakke med venner og/eller familie om det du opplevde i parforholdet er for mange støttende og kan gjennom det å bli lyttet til gi en korreksjon til den delen av deg som kanskje er redd for å bli avvist. Videre kan du ved å stille deg kontrollspørsmål forsøke å koble på fornuften når følelseslivet søker etter tegn på avvisning. Hva indikerer avvisning her nå? Kan det forstås på en annen måte enn at det handler om avvisning? Hvilke tegn til imøtekommenhet ser jeg? Kanskje kan en refleksjon med venner og familie som var i samme setting i etterkant hjelpe deg. Det å være var for avvisning kan føre til at man blir mer tilbaketrukken, stiller kritiske spørsmål, etc., noe som kan bli et selvoppfyllende profeti. Hvis så er tilfelle for deg, kan bevissthet om dette gi deg mulighet til forsøke å endre på dette.
Det er som sagt vondt å bli avvist og opplever du at tilbøyeligheten til å se avvisning ikke avtar, vil det kanskje være fint for deg å sjekke ut samtaletilbudet i din samskipnad.
Vennlig hilsen psykologen