?

Blir fort betatt, overanalyserer signaler som tegn på avvisning.

Kvinne 36 . 22 Oktober 2021
Spørsmål

Jeg blir fort betatt, overanalysere og tolker alle signaler som et tegn på avvisning. Har tidligere slitt med spiseforstyrrelser, og har nå, mange år senere fått tilbakefall. Jeg chattet ca 4 uker med en gift mann, var helt inne forstått med at det skulle være uforpliktende sex. Av erfaring burde jeg vist at jeg kom til å bli betatt, men en del av meg tenkte at det er mange år siden jeg hadde uforpliktende sex at dette skulle komme til å gå bra. Etter at vi hadde sex så stopper all kommunikasjon. Tenker intuitivt at det er noe med meg som ikke er bra. Ikke god nok. Føler at alt bare er tungt. Har en krevende jobb med mye ansvar, og føler jeg må holde en perfekt fasade. Føler meg sliten og dratt i alle retninger.

Kvinne (36)
Psykolog svarer
Hei

Det høres ut som om du har det veldig vanskelig for tiden. Å oppleve avvisning er vondt og sårt. Det kan bli særlig smertefullt når din intuitive reaksjon på avvisningen er at det er du som ikke er bra nok, samtidig som du også må dekke til de vonde følelsene bak en perfekt fasade. Da kan du føle deg dratt i mange retninger og ende opp med å bli veldig sliten. 

Du skriver ikke et spesifikt spørsmål til meg, og kanskje er det et uttrykk for at du nå rett og slett er ganske overveldet av hvor tungt ting er. Når vi har det veldig vanskelig og det oppleves som uhåndterlig på egenhånd, trenger vi ofte støtte fra andre. Er det noen rundt deg som du vil kunne være komfortabel med å snakke med og å søke støtte hos? 

Kanskje kan du også hente frem noen av dine indre støttende ressurser nå som det røyner på. Av og til trenger vi bare å distrahere oss litt fra det som er sårt og vondt. Det går ikke nødvendigvis over, men det kan bli litt bedre. Er det noen steder eller ting du pleier å gjøre hvor du vanligvis føler deg avslappet og har det bra? Er dette noe du kan gjøre i øyeblikket?

En annen indre støtte ligger i vår evne til å diskutere de tanker og følelser som oppstår i oss. Jeg legger merke til at du kjenner igjen at du på avvisning reagerer med å tenke at det er du som ikke er bra eller god nok. Det gir deg et mulighetsrom for å utforske alternative og mer støttende forklaringer på det som har oppstått. Hvordan ville f. eks en venn ha fortolket denne situasjonen? Hva ville en venn som kjenner din bakgrunn og historikk ha sagt til deg?

Du skriver at du har fått tilbakefall av spiseforstyrrelser, noe som høres tungt ut. Samtidig legger jeg merke til at du har vært uten spiseforstyrrelse i mange år. Når man strever med mat og kropp, vil dette også påvirke ens forutsetninger for å håndtere følelsesmessig belastende hendelser, slik som den du virker å stå i nå. Er det mulig å hente frem noen av de ressursene i deg som har gjort at du i så mange år ikke har hatt spiseforstyrrelse? Hva trenger du for å komme dit igjen?

Skulle situasjonen ikke bedre seg på sikt, håper jeg du tar kontakt med fastlege eller samtaletilbud i din samskipnad. Mental Helse har også en døgnåpnen chat. 

Vennlig hilsen,

Psykologen

Jeg synes også du bør lese:
Finner du ikke det du leter etter?