Jeg lurer på om jeg har fått eksistensiell uro eller noe. Etter jeg flytta fra familien har jeg nesten sørget over epoken i livet som er over. Jeg føler vi mennesker lever i et system hvor vi blir født og går på skolen i 18 år og så skal vi jobbe til vi blir gamle før vi sitter på gamlehjem og dør. Jeg opplever det å leve sånn som å være bundet. Føler voksenlivet mangler frihet. Og hvordan skal jeg vite nå hvilket fagfelt/jobb jeg skal være fanget i til jeg pensjoneres? Jeg føler masse på dette og savner friheten jeg hadde som barn/ungdom da jeg bare bodde med familien. Nå som jeg er kastet mer ut i voksenlivet føler jeg at jeg liksom stritter litt imot å være i det? Aner ikke om dette er normalt, men jeg tenker masse på det og er lei meg.
Ja jeg tror det er ganske normalt å kjenne på en uro når en skal finne sin egen vei i voksenlivet. Det høres ut som du har hatt en veldig fin oppvekst, og at det er naturlig at du savner den trygge rammen du har hatt. Skjønner godt at du sørger over dette - og at du stritter litt imot å pliktene og valgene du må forholde deg til som ansvarlig voksen. Samtidig tenker jeg at en trygg oppvekst gir et godt grunnlag for å finne ut et nytt liv som voksen.
All endring gjør vondt selv om det er mot det bedre. Husk at det ofte tar tid å finne ut av hva du vil bli og bruke tiden din på. Voksenlivet byr jo også på mye frihet og det kan være overveldende. Med tiden opplever de aller fleste at denne friheten og ansvaret er givende, og at du selv kan bestemme retningen du vil gå. Spør deg selv: hva er det jeg liker å gjøre -og bygg videre på det. Så kan det fort dukke opp interessante mennesker og muligheter. Mange i din situasjon også har godt av er å tenke at ikke alt er like alvorlig, og at det er lov å prøve og feile litt i prosessen med å finne ut av studier, karriere og livet.
Sist men ikke minst; hold kontakten med de gode menneskene du har rundt deg, og snakk med de om hva du tenker og føler om dette.
Hilsen sosionomen, SiO Helse.