Spørsmål
har et problem og det har vart siden jeg var liten. når jeg får en person som er litt eldre enn meg inn i livet mitt, så blir jeg veldig "obsessed" på en måte. det er mest snakk om lærere, leger og egentlig bare folk som kan ta vare og bry seg om meg. jeg vil på en måte vite masse om personen også. mange ganger så vil jeg at dem skal legge merke til at jeg er lei meg, eller har det dårlig, selv om jeg ikke kanskje en gang har det dårlig, sånn at de kan spørre meg hvordan jeg har det.. Dette er ikke snakk om noen i familie eller nærme folk, det er mer folk jeg ikke ser alt for ofte, og heller ikke alltid tørr å snakke mye til. Og om vi har en bra liten samtale kan jeg tenke på det i mange uker altså. Jeg kan også dagdrømme om dem, lage mine egene versjoner om hva som skjer. samme skjedde på barneskolen liksom. er dette noe helt sykt oppmerksomhetssyk greie,eller hva er dette? Jeg blir så tilknytta at humøret mitt er basert på dem,et ekstremt savn når disse personene går ut av livet mitt
Klinisk sosionom svarer
Så fint at du lufter dette med oss. Det er slitsomt å gå rundt å gruble, og lure på hva dette handler om. Savn er også en veldig vond følelse å kjenne på, og som ofte betyr at vi har mistet noen eller ønsker mer kontakt.
Det er ikke uvanlig at man kan bli fascinert eller tilknyttet eldre personer i livet sitt, og lærere og leger har ofte en viktig plass i livet. Eldre personer kan inspirere med livserfaring og kunnskap. Det kan kjennes støttende å ha trygge voksne i livet sitt, selv om møtene og samtalene er korte og sjeldne. Ofte kjenner man seg sett på en annen måte, enn fra venner. Jeg tenker at det kan bety at du ser etter gode rollemodeller i livet ditt, og det trenger vi alle.
Samtidig kan det være slitsomt, som du beskriver, å bli intenst opptatt av noen personer. Det er fint at du reflekterer over dette. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, men at det kan være godt for deg å se på hvorfor disse relasjonene betyr så mye for deg. Kanskje gir disse personene deg trygghet, bekreftelse, eller at de representerer noe du ønsker mer av i livet. I så fall er det ikke rart at du kjenner på et sterkt savn når de forsvinner. Jeg synes du skal tillate deg å kjenne på dette savnet, og si til deg selv at det er greit og helt normalt at det skjer.
Hvis disse tankene tar så mye plass og skaper vansker for deg, så kan det være fint å snakke med feks en venn eller en annen trygg voksen. Du kan også søke om å få et samtaletilbud i Samskipnaden. Det å sette ord på hva du tenker, som du gjør nå, er en god start.
Jeg ønsker deg alt godt videre!
Vennlig hilsen
Klinisk sosionom