Hvordan vet vi at terapi har en effekt?

Dette er et viktig spørsmål som forskere lenge har vært opptatt av. Innen medisinsk forskning er det å sammenligne et medikament med en placebo, en sukkerpille, en effektiv måte å undersøke om medikamentell behandling faktisk gjør noe. Forskning på terapi kan gjennomføres på lignende måter. Samlet sett viser forskning at terapi har effekt, og at effekten er større enn effekten av placebo når terapi sammenlignes med en psykologisk placebo. 

Det finnes flere metoder for å undersøke dette. En av dem er randomiserte kontrollstudier. Deltakere rekrutteres og deles i to grupper – én gruppe som mottar en spesifikk psykologisk intervensjon, for eksempel EMDR eller metakognitiv terapi, og én som mottar en psykologisk placebo, for eksempel en lyttende og empatisk terapeut som ikke bruker noen spesifikke psykologiske metoder, intervensjoner eller verktøy.

Dobbeltblinde randomiserte kontrollstudier ansees som gullstandarden i forskning. Da vet hverken behandler eller pasient om det er behandling eller placebo som gis til den enkelte. Dette blir vanskelig innen terapiforskning. Enkeltblinde randomiserte kontrollstudier er enklere å gjennomføre. Her vet ikke pasienten om behandleren gir en spesifikk form for terapi eller en psykologisk placebo, med mindre vedkommende allerede er kjent med terapimetoden. Ideelt sett vet heller ikke forskeren som måler effekten av terapien, hvilken behandling hver person har mottatt, og blir også en «blind» part i studien, noe som bidrar til å redusere sannsynligheten for at studien forstyrres av forskerens egne holdninger og blindsoner.

Symptomtrykk, funksjonsnivå eller lignende måles gjerne før, underveis og etter behandling. Deretter sammenligner man effekten av intervensjonen med placebo ved hjelp av statistiske metoder, og regner ut hvor stor forskjell det er mellom gruppene, endringen før og etter intervensjon, og hvor sannsynlig det er at den målte forskjellen er et resultat av tilfeldigheter. Den statistiske metoden har som hensikt å gi et nøytralt og tallfestet perspektiv på om noe virker eller ikke. For at studien skal publiseres, må uavhengige fagfeller vurdere at den og artikkelen er av god kvalitet.

Det forskes også på hvilke elementer innen spesifikke terapimetoder som har effekt, såkalte komponentstudier. Komponentstudier på kognitiv terapi ved depresjon er et eksempel på dette. Disse peker mot at atferdsaktivering, det vil si tiltak rettet mot å bryte tendensen til at depressive plager fører til inaktivitet, og denne inaktiviteten i sin tur fører til forverring av nedstemthet og depressive plager, er sentralt for det som gir effekt.

Det har i økende grad vært fokus på fallgruver innen forskning. Moderne studier av god kvalitet tar hensyn til kjente fallgruver. Samtidig publiseres det mer fagfellevurdert forskning enn noensinne tidligere i historien, og siden volumet er større, er det også lettere å finne eksempler på forskning med lav kvalitet, og dette kan og har blitt brukt til å svekke legitimiteten og nytteverdien av forskning. Prosentandelen av forskning av god kvalitet som publiseres, er likevel stigende.

Det bør også nevnes at placebo er en effekt som kan utnyttes. En opplevelse av tillit, respekt og varme i møte med en terapeut, kan være et viktig fundament for å ta imot og benytte seg av mer terapispesifikke metoder. Bare idéen om at man går i terapi, tar tak i et problem, tar noe på alvor, og håpet dette kan gi, kan i seg selv være kraftfullt og viktig i arbeidet mot reell endring.

Med vennlig hilsen
Psykologen