Spørsmål
Hei. Jeg har vært i utredning på dps og ikke klart å fortelle alvorligheten og virkeligheten av ting. Er veldig unnvikende, likegyldig og selvutslettende. Slik svart uærlig og dermed ikke fått hjelp og riktig bilde på mitt liv og situasjon. Dummet meg ut. Har en time igjen for oppsummering etter ikke fikk innvilget behandling og diagnoser grunnet løyet. Klarer ikke å finne ordene og jatter med han under timene. Kan jeg skrive ned 400 ord og spørre om han kan lese de, som forklarer min oppvekst, depresjon og sosiale angst? Da vil rette opp i ting men føler forsent og han vil bli sur. Kan psykiatere i utredning lese ark jeg gir? da for flau til å si det - ikke klart det siste 5 timene. Kan jeg gi arket til resepsjonen på DPS dagen før og be de gi det til han? Føler eneste i min situasjon. Gjør alt vansker da er så people-pleaser at klarer ikke å ha behov. Hvordan fikse dette? Ny henvisning og utredning? Hva skjer med hans notater? Har jeg ødela min eneste mulighet for hjelp nå?
Psykolog svarer
Utrolig fint at du skriver til oss med det du strever med. Du viser god handlekraft, løsningsorientert tenkning og selvomsorg i det at du forsøker å løse det som din unnvikelse nå har rotet til for deg. Ikke minst, er det tydelig at du faktisk ønsker hjelp! Jeg synes absolutt det er en veldig god idè å skrive ned det du vil formidle. Fint at du også tenker på at behandler skal få tid til å lese det før du møter han.
Psykologer og behandlere i psykisk helsevern, er vant til at mange strever med å gå inn i smertefulle opplevelser og følelser. Det er selve unnvikelsens natur, å ikke fortelle, skyve unna, å streve med å forholde seg til vanskelige følelser både ovenfor seg selv om andre. At du ikke har klart å fortelle og være ærlig, sier jo mye om hvor sterk unnvikelsen påvirker deg.
For meg høres det ut som om du er klar til å ta opp kampen mot unnvikelsen! Jeg tenker ikke at du har dummet deg ut, men at du har fulgt "beskjeden" unnvikelsen gir deg. Unnvikende atferd begynner vi jo med av en grunn; for å beskytte oss. Men for mye unnvikelse er ofte forbundet med lav livskvalitet. Å bryte ut av slike mønster er absolutt mulig, men krever mye innsats. Man er nødt til å lære seg å tåle å ha vanskelige følelser og våge å se ting slik de er.
Jeg kan ikke svare på hva som vil skje med ditt forløp nå. Vi kan heller aldri predikere andre menneskers reaksjoner. Likevel er det viktig for å kjenne at vi styrer våre liv, at vi gjør det vi kan for at vi skal få det vi trenger og ha det bra. Om du klarer å få frem hvordan du har det, vil det være et steg i riktig retning for din endringsprosess.
Prøv og se hva som skjer. Kanskje får du flere timer, eller må søke på nytt. Ikke gi opp! Det tar tid å kjempe mot unnvikelse!
Når vi forsøker å komme oss ut av uhensiktsmessige mønstre, hjelper det oss mye om vi har en støttende og vennlig selvdialog. Selvmedfølelse i stedet for anklagelse og kritikk, er alltid viktig for å få det godt med seg selv og er tett knyttet opp mot god livskvalitet.
Ønsker deg masse lykke til og jeg heier på deg!
Vennlig hilsen fra psykologen