Jeg vil ikke tvinges til et digitalt liv

Jeg har et «love-hate»- forhold til mobilen min. Det er utenkelig å ikke ha den, å slette Facebook- profilen min, eller å gå ut døra uten den sikkerheten at jeg kan nå andre om noe skulle skje.

Men. Jeg prøver å begrense tiden jeg bruker på den. Jeg har aldri skaffet meg Instagram fordi jeg har erfart hvor mye Facebook og Snapchat påvirket selvfølelsen min negativt i tenårene – og hvor mye tid av dagen min de stjal. Jeg hadde lenge en regel om å ha telefonen avslått om natta – til jeg flyttet for meg selv og begynte å bruke den som alarm (og ikke tok meg råd til å kjøpe en annen alarm). Da begynte jeg å ha telefonen på «ikke forstyrr» om natta. Jeg har hatt regler om å ikke sjekke mobilen før frokost, eller etter kl 21, skru av internett, skru av diverse varsler, skru av muligheten for å skrive bursdagsmeldinger på Facebook- veggen min (så jeg ikke skal sammenligne meg sånn med andre), flytte sosiale medier – appene til i en mappe i en mappe i en mappe så det skal være mindre fristende å åpne, men det blir stadig vanskeligere å lage restriksjoner som jeg kan følge.

Studentlivet påla meg å bruke telefonen mer

Det avhengighetsskapende ved sosiale medier («hva hvis jeg går glipp av noe»? / lykke-boost av å sjekke likes / «jeg vil ha min daglige dose dopamin fra kjæresten») gjør det vanskelig i seg selv. Men samfunnet gjør det vanskeligere og vanskeligere for meg å være uten mobilen.

Først ble jeg mer aktiv på Messenger for å være med i Fadderuka. Så måtte jeg laste ned Spond for å være med i koret. Så Outlook fordi det var superviktig(!!) sa universitetet, at vi sjekket mail hver dag. Og for timeplanen, som kan endres på kort varsel. Canvas. Vipps holdt jeg meg lenge unna, men så ble det for upraktisk når flere og flere betalingsmetoder går bort. Ruter har gjort det umulig å ikke ha appen. Så kom AppWash med SiO; jeg kunne ikke engang vaske klærne mine uten en hersens app! Og nå NOA for oppmøte på skolen.

Så skjedde det at jeg trengte en rådgiver, men så var det jammen vanskelig å få snakke med et levende menneske – jeg måtte gjennom et kontaktskjema, der kategoriene jeg kunne velge mellom, ikke stemte så godt med det jeg henvendte meg om, og da jeg fylte det inn, fikk jeg svar på mail, som jeg igjen svarte på, men det viste seg at det ikke var meningen at jeg skulle svare der, men trykke på en knapp om jeg godtok møtet eller ikke. Pga. misforståelsen måtte jeg i gang med en ny runde i kontaktskjemaet. Det tok mye lenger tid enn de 2 minuttene det hadde tatt å avtale i telefonen. Jeg tror det ville gått bedre og blitt klarere kommunikasjon med brevdue. Og møtet ble på Zoom (som ja, man må laste ned); jeg fikk ikke engang velge å ha et fysisk møte for å snakke med dette mennesket jeg trengte hjelp fra.

Gjør det livene våre lettere?

Det har skjedd at jeg ikke får vasket klær fordi appen ikke funker. NOA fungerer sjeldent. Det er alltid noen som må registreres på papir og lærerene får ekstra jobb med å rette opp i det.

Mange av disse appene kan ha noe for seg. Jeg foreslår ikke å gå over til et hel-analogt samfunn. Men vi kan jo spørre oss om nødvendigheten av at skolene og samfunnet omfavner alle mulige apper, nærmest bare fordi de skriker at de er innovative og moderne og appellerer til ungdommen? Totalen av å måtte ha så mange apper, er at det påfører meg mer stress i hverdagen. Og jeg tror ikke jeg sparer tid hvis jeg ser på mer enn én app alene. Det tar tid å laste dem ned, og jeg må fylle inn opplysninger jeg kanskje egentlig ikke har lyst til å dele.

Så blir jeg jo distrahert! Jeg blir nærmest påtvunget å bli avhengig av telefonen min. For det krever ekstremt mye selvdisiplin for å kun sjekke den ene tingen man skulle. Man åpner telefonen, skrur på internett, og der er det et varsel, en melding, og en til, og så glemte vi hva vi egentlig skulle gjøre, så har tiden gått.

Føles mindre greit å være utilgjengelig

Jeg tror det gjør noe med oss å få så mange varslinger hele tiden. Når vi venner oss til lett-tilgjengelig dopaminboost når vi kjeder oss eller er ensomme. Jeg tror det gjør noe med oss når vi går over fra fysisk samtale med mennesker til kontaktskjemaer.

Gjennom appene som gjør at jeg i teorien kan få varsler og svare i løpet av sekunder, øker også forventningene om at jeg skal være mer og mer «på» hele tiden. Det føles mindre greit å gjøre meg utilgjengelig.

Jeg kjenner at jeg er mer rastløs når jeg er alene enn jeg var før. Jeg har dårligere konsentrasjon enn før, og blir stressa uten telefonen. Jeg kjenner også at det er vanskeligere å ta kontakt med folk fysisk når jeg lett kan gjemme meg bak mobilen.

Så vær så snill å ikke press på meg å bli enda mer avhengig av den derre dingsen.