Spørsmål
Hei, jeg har en venn som jeg lurer på om han er vennen min i det hele tatt. Jeg har ikke mange venner i studiene så han er en av de få jeg henger med. Han er som regel være en fin fyr å henge med og er alltid en jeg kan snakke med. MEN: han liker å roaste meg. For det meste er det greit, men noen ganger syns jeg at han går for langt, særlig når det er foran de andre i klassen. Hvis jeg sier ifra, forsvarer han seg selv med å si «det var bare kødd da». Han får ofte de andre til å bli enige om det. Han liker også å ta opp flaue ting som jeg har gjort i fortiden og fortelle de andre om det. Jeg har konfrontert han sånt 2 ganger, men han sier hver gang at han "ikke tar livet så seriøst». Jeg har nå ikke snakket med han på en stund, bare hvis jeg må i studietimene. Jeg føler at det han gjør med meg, er «gaslighting», eller tar jeg feil her? Og hver gang det skjer, reagerer jeg alltid det samme: sint, frustrert, maktesløs og alene. Hvordan kan jeg få håndtert dette på en bedre måte?
Klinisk sosionom svarer
Takk for et spørsmål jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, både menn og kvinner, og i alle aldersgrupper. Dette høres kjipt ut å oppleve, og jeg forstår at du kan kjenne deg alene, og at du blir frustrert og sint.
Du sier du har forsøkt å si fra, så bra og godt jobbet! Så blir jeg litt nysgjerrig på hvordan du har sagt i fra til han, så jeg skriver her i litt spørsmålsformuleringer jeg håper du kan ta til ettertanke:
- Sa du i fra på en litt tøysete måte?
- Forstod vennen din egentlig alvoret?
- Forstod han hvordan dette påvirker deg?
- Ble det sagt til han alene eller foran de andre vennene deres?
- Ser de andre vennene deres hvordan dette påvirker deg?
Du skriver at han ofte får de andre til å bli enige med han om "at det bare var kødd". Noen ganger er det lettere å le med, enn å si fra på andres vegne, selv om det kanskje er det mest riktige. Hadde de ledd dersom spøken var rettet mot dem? Kan du snakke med en eller flere av dem? Jeg velger å sitere en mannlig studentskribent i studenter spør som skriver:
"En god grunn til å sette ord på følelser, er at det reduserer opplevelsen av å stå alene i noe vanskelig. Får du støtte i en vond følelse, får du beviser for at noen bryr seg om hvordan du har det, at noen er på ditt lag."
Jeg har lagt ved artikkelen jeg har sitert fra under, og håper du vil lese den. Du skriver om egne følelser som sinne, frustrasjon, det å kjenne på maktesløshet og å være alene. Jeg håper du kan snakke med noen om dette, enten vennene i klassen, andre i nettverket eller familien din, eventuelt kan du snakke med noen i din studentsamskipnad.
Du spør om det han gjør med deg er "gaslighting", noe som er litt vanskelig å svare på da det alltid er flere sider av en sak. Hadde vennene deres sagt i fra dersom det var gaslighting?
For din egen del kan det kanskje være godt å få tatt et slags standpunkt om vennskapet deres? Enten å forsøke å snakke med vennen din, eller si fra at du ikke finner deg i dette og gå videre. Kanskje på denne måten unngå å selv "ghoste" vennen din. Det å si fra til en venn om noe kan også gjøre relasjonen sterkere.
Jeg håper du finner mot til å snakke med vennen din, og/eller at du finner noen å støtte deg på eller snakke med for å ikke kjenne at du står alene.
Ønsker deg masse lykke til!
Vennlig hilsen,
Klinisk sosionom og familieterapeut