Jeg hadde en venn på barneskolen som var mye sjalu. Hun ville ikke at jeg skulle ha andre venner enn henne. Hvis jeg gjorde noe hun ikke likte, straffet hun meg slik et barn kan finne på å reagere for å få viljen sin. Hun truet med å ødelegge lekene mine. Stengte meg inn i et skur. Da vi nådde ungdomsskolealder, hadde hun sluttet med dette, men hvis hun var sjalu, kunne hun finne på å skulle fortelle vennene mine noe «viktig» og fysisk trekke dem vekk fra meg i skolegården. Hun fikk dem til å le, og der sto jeg plutselig, alene i skolegården, uten noen å være med. Det var smertefullt å oppdage at en annen hadde makt til å trekke mennesker vekk fra meg på den måten. Hun hadde makt til å gjøre meg ensom.

Jeg skjulte meg selv

Jeg ble opptatt av å ikke gjøre andre sinte. Jeg måtte gjøre meg selv til en så bra person at jeg rett og slett ikke kunne bli avvist. Så jeg smilte alltid. Jeg måtte ikke være til bry, så jeg kunne ikke være uenig, skape konflikt, påføre andre ubehagelige følelser av noe slag. Jeg måtte ikke avvise andre; jeg skulle være den som alltid tok imot. Romantisk tok jeg heller ingen risikoer. Inni meg håpet jeg og ventet jeg på folk jeg likte, men hadde aldri «hellet» med meg.

Og hvordan kunne jeg? Ved å ikke tørre å vise frem preferansene mine, meningene mine, grensene mine, ved å ikke vise noen mer interesse enn andre, ved å ikke vise sårbarheter, var det ingen som kunne bli virkelig glad i meg. De kunne kanskje like meg på avstand, ikke direkte avvise meg, men heller aldri bli virkelig knyttet til meg. Avvisningen var der hele tiden, selv om den ikke var så synlig for alle. Og jeg avviste meg selv. Jeg ga meg selv ingen reell sjanse til nærhet. Ved det, ble jeg såret.

Å velge risikoen for å bli såret

Så nå gjør jeg det motsatte. Jeg forsøker å hoppe i det - ta risikoen for avvisning fra andre mennesker. Tillater dem å se nok av meg til å virkelig kunne avvise meg for den jeg er. Hvis jeg har vist folk hva jeg liker og ønsker, og mitt spekter av følelser, hvis jeg ikke bare har sagt meg enig i alt det de liker og vil (evt. taust), så gir jeg dem et større grunnlag til å avvise den jeg er. På en måte er denne avvisningen mer personlig enn det å bli avvist når man ikke har fått helt vist hvem man er. Men gjennom denne måten får jeg likevel en avklaring. Vi vil ikke det samme. Jeg kan føle en lettelse, for jeg kan flytte energien min over på andre, som kan ta meg imot bedre. Jeg vil jo ha en gjensidighet i relasjonene mine. Det er ikke alltid lett. Jeg unngår ikke å bli såret. Men det er mye bedre enn å aldri komme virkelig nær noen.