Høsten kom. Hun ringte støtt og stadig. Midt på dagen når hun stod opp, ringte hun meg og fortalte at hun ikke orket mer. Jeg fikset og ordnet, jeg satte på vaskemaskinen og lagde middag til oss. Jeg fikser det, sa jeg. Ikke tenk på det. Men å fikse det var det siste jeg gjorde. Jeg fikset det ikke i det hele tatt.
Ingenting hjalp
Jeg var sliten og lei. Jeg var lei av å trippe rundt på eggeskall, og jeg var lei av å ikke kunne si ifra. Alt var feil. Jeg kunne ikke være opptatt med egne saker, jeg kunne ikke henge med andre og jeg fikk heller ikke lov til å selv være lei meg eller sint. Men jeg var glad i henne og jeg visste at dette ikke var henne. Jeg visste hvordan hun egentlig var, hvordan hun kunne være når alt var greit. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle hjelpe henne.
Hjelp ville hun heller ikke ha. Hun hadde prøvd psykolog og det var bare vås, jeg spurte om vi skulle gå dagsturer på ettermiddagen og hun mente at å påstå at alt skulle ordne seg av en liten tur var en usaklig måte å tenke på psykisk helse på. Men det står jo at det hjelper med litt tur overalt, sa jeg. Så sa hun at nei, jeg skjønte ingenting. Og det gjorde jeg ikke.
Dro meg med ned
Etter hvert begynte jeg å sitte med de samme tankene. Tanker om at alt var meningsløst, ingenting nyttet og en grunnleggende følelse av at alt var helt feil. Jeg kunne ikke lenger hjelpe henne, vi begynte isteden å dyrke hverandres vonde tanker. Vi kom nærmere hverandre av det hele, jeg følte endelig at jeg skjønte meg på hvordan hun hadde det. Og på en måte var det godt. Da skjønte jeg at noe måtte skje.
Jeg måtte sette en grense
Jeg fortalte henne at jeg elsket henne mer enn noe annet, men jeg var ikke psykolog av den grunn. Jeg kunne ikke lenger dyrke dette forholdet dersom hun ikke skaffet seg hjelp og la inn arbeidet for å forsøke å bli bedre. Det var vondt og hardt, og mine grenser ble møtt med massiv motgang. Skummelt var det og, jeg kjente på en stor redsel for å la henne stå helt alene i det. Jeg var redd for at mine grenser ville gjøre henne enda dårligere. Men alternativet var å forsvinne inn i sorgen sammen med henne.
Fikk på min egen oksygenmaske
Jeg fikk endelig puste og rom til å være mitt eget menneske, og med tiden til hjelp fant jeg motivasjon til å gå turer, til å være sosial med andre og til å se etter meningen i små hverdagsting. Med tid og rom mellom oss, fikk vi begge en større forståelse overfor hverandre også. Hun ringte en tid senere og fortalte at nå skulle hun få hjelp. Om vi noen gang blir det samme igjen vet jeg ikke, men en ting vet jeg helt sikkert. Det er kun jeg som har ansvaret for min egen psykiske helse, og derfor er det også kun jeg som kan vite hva jeg selv tåler.
Det er vondt og vanskelig å avvise en venn som sliter, men jeg håper og tror at den grensesettingen også ga henne en motivasjon til å faktisk gjøre noe. Så enkelt er det ikke alltid, men alternativet var at vi begge gikk tom for oksygen.