Hvor man kommer fra
Vennskap ender av ulike grunner. Man vokser fra hverandre. (Eller den ene fra den andre). Flytter til et nytt sted og kontakten «glir ut». Man krangler. Man blir såret, fordi den ene vil ha nærere kontakt enn den andre. Konflikter bygger seg opp og eskalerer.
Jeg hadde venner i barndommen jeg sent skjønte at jeg hadde et destruktivt mønster med: De sjefet, jeg lot meg tråkke på. Jeg hadde stor toleranse for at de var feilbare og fokuserte på at det var synd på dem, og følte dermed aldri sinne. Først mye senere kom det, og jeg bestemte meg for å aldri inngå sånne vennskap igjen.
Jeg har venner med lignende erfaringer. Utfordringen vår nå som unge voksne, er å skjønne når mønsteret er i ferd med å gjenta seg, og når vi bare frykter det?
Tidligere erfaringer er ikke nødvendigvis sanne nå
For bare det å ofte føle seg tråkket på og uviktig for den andre, betyr ikke at den andre er sjefete og alltid setter sine behov først. Kanskje trengs bare bedre kommunikasjon om ulike ønsker og tankemåter.
Det å føle seg mindreverdig i relasjoner eller ikke sett, kan fort bli et mønster man ubevisst er med på å skape selv. Enten har man en tendens til å velge feil venner, folk som ikke egentlig bryr seg om en eller behandler en så bra. Eller så kan man gå inn og lete etter feil, små tegn på at man er uviktig. Ubevisst drar man med seg erfaringene sine, og hjernen sier: hvor kan jeg finne fare? Varsellampen skrus på bare ved noe som minner en om ting man har følt før.
Hva hvis denne gangen bare var en bagatell eller misforståelse? To venner møttes uten å invitere deg. (Det er akkurat som på barneskolen, da du ble utestengt!) Kanskje hadde de noe de trengte å prate om, bare de to. Og det er lov å ha et personlig vennskap uten deg også. Vennen din ba deg ikke om å sende et Vipps-krav etter en middag. (Det er akkurat som eksen som aldri bidro økonomisk!) Kanskje bare glemte han det. Dere var på hyttetur og du var den eneste som ryddet. (De tar deg for gitt! Bidrar ikke!) Kanskje legger ikke de andre merke til rot på samme måte som deg.
Vi er alle feilbare.
Så hvordan vite når man bør sette foten ned i et vennskap, og når man rett og slett må regulere sine følelser eller justere egne forventninger?
Vi i redaksjonen i Studenterspør.no ønsker oss stemmer som forteller om hvordan det er å være ung, student og menneske i dag. Dette er ett av de innsendte bidragene. Vil du skrive for oss, kan du se hvordan du går frem her
Røde flagg
Hvis jeg skulle lage meg en liste over røde flagg, ville den se den sånn ut:
- Hvordan snakker vennen til og om deg og andre? Er det baksnakking, mye kritikk, forakt eller latterliggjøring, så blinker en varsellampe jeg tenker jeg bør ta på alvor.
- Hvordan håndterer vennen konflikter? Aggresjon, roping, fysisk truende? Furting, utfrysning o.l.? Spesielt hvis det varer over tid er dette ikke grei oppførsel. Konflikter og sårede følelser er vanlig i relasjoner, men hvordan man håndterer dem, er kjempeviktig. Der legger man grunnlag for tillit og forsoning.
Konflikthåndtering
Er det derimot snakk om hverdags ting man irriterer seg over, måter man føler seg oversett, ulike preferanser, o.l., syns jeg en bør streve for å være raus. Vi kan forsøke å bedre relasjonen ved å faktisk tørre å be om det vi ønsker. Pluss godta at vi heller ikke alltid kan få det. Ofte går vi omveier, gjerne gjennom krangler, for å slippe å be. Vi uttrykker: du er så egoistisk, tenker bare på deg selv! Eller vi kutter kontakten uten et ord. Heller enn å si: dette er viktig for meg når vi er sammen. Eller: du, dette liker jeg egentlig ikke så godt. Kunne vi funnet en bedre løsning på dette? Helt rolig.
Å lære å håndtere uenigheter og motta tilbakemeldinger på egen oppførsel er kanskje noe av det viktigste vi lærer i livet. Å lære å ta tak i det i det små, før det bygger seg opp til bitterhet eller store krangler, kan være lurt. Vi kan hjelpe hverandre med å øve på dette.