Når ble det skamfullt å ønske å slappe av litt hjemme? Hvis jeg spør folk om å finne på noe, unnskylder seg så veldig hvis de er slitne og bare vil slappe av. Skam og dårlig samvittighet er også en side ved denne frykten for å gå glipp av ting.
D- ordet
Jeg har oppdaget noe som har redusert og ufarliggjort FOMO for meg. Tidligere følte jeg et sterkt press på å være med på alt mulig. Jeg likte å være med andre mennesker, men jeg følte at andre hadde en kapasitet som var langt over det jeg hadde. De gjorde noe hele tiden, hver dag. Den eneste grunnen til å ikke være med på noe som føltes «gyldig», var å skulle være med noen andre på noe. Jeg var redd for å bli sett på som kjedelig, eller ikke bli invitert neste gang hvis jeg sa nei. Jeg følte konstant at jeg hadde dårlig tid, at jeg aldri rakk alt jeg hadde lyst til å gjøre.
Så leste jeg en bok, Per dør. Per Fugelli skrev den da han visste at han skulle dø; han ønsket at den skulle være en slags siste oppdagelsesferd inn i døden. I denne perioden hadde jeg en stor frykt for døden, så stor at jeg ikke egentlig turte å tenke på den engang, og i hvert fall ikke snakke med noen om den. Jeg ville late som om den ikke fantes.
Boka kurerte meg på mange måter for den frykten. En ting jeg innså, var hvor slitsomt og absurd det er å skulle løpe eller kjempe hele tiden (mot døden eller tiden). I dag blir vi fortalt at vi kan bli «hva vi vil», vi har liksom alle muligheter, men dette stemmer jo ikke egentlig. Uansett hvor fort jeg løp, ville jeg aldri rekke å gjøre alt jeg kunne like å gjøre i løpet av livet. Det var på en måte en lettelse, for da var det jo ikke noen vits i å fortsette sånn. Jeg burde heller prioritere strengere, fokusere på tilstedeværelse og kvaliteten i de aktivitetene jeg faktisk velger å være med på.
Vi i redaksjonen i Studenterspør.no ønsker oss stemmer som forteller om hvordan det er å være ung, student og menneske i dag. Dette er ett av de innsendte bidragene. Vil du skrive for oss, kan du se hvordan du går frem her
Markedet tjener på FOMO
Det hjalp også å skjønne at det er folk som tjener på at vi har FOMO. Vi føler skyld for å føle stresset, men skylden ligger mest et annet sted. Markedskrefter ønsker at vi skal være mest mulig produktive, kjøpe flest mulige ting og tjenester. Hvis vi tar det mer med ro, føler at vi har nok, vil vi kjøpe mindre. Markedskreftene bryr seg egentlig ikke om vår lykke eller helse, så lenge vi kjøper produktene, eller henger sånn noenlunde med i arbeidslivet. Hvis vi i perioder eller som enkeltpersoner sliter oss ut og ikke presterer bra nok, kan vi alltids erstattes. Det er ikke et stort tap for dem, bare for den det gjelder. Sosiale medier tjener på at vi er mest mulig «på», de ønsker ikke at vi skal koble oss av og slappe av. De har algoritmer som gjør at vi «bare skal sjekke noe» så ofte som mulig. Markedskreftene vet hvordan de skal treffe noe av det mest sårbare i oss: ønsket om tilknytning, frykt for å være annerledes, ikke ha det som alle andre har – og å appellere til belønningssenteret vårt. Det er sterke saker, vår psykologi blir rett og slett hacket.
Nå ønsker jeg å sette et eksempel for vennene mine, for vår helse, og for miljøet. (Noe av dette vil lettere kunne bedres på samfunnsnivå. Men det er ting man kan gjøre selv også.) Vi trenger ikke å reise alle steder eller kjøpe eller gjøre «alt». Da jeg sa til en venn at jeg ønsker å ha vennskap der det er greit å si at i dag kan jeg ikke, fordi jeg trenger å være alene, og der det ikke blir sett på som en fornærmelse, ble hun så letta! Og jeg blir også det, når venner sier: «i dag vil jeg bare slappe av». Det betyr at jeg også kan gjøre det en annen gang. No hard feelings.
Nyt det, med god samvittighet! Vit at rotteracet som FOMO legger opp til, aldri ville latt oss vinne uansett.