Jeg er jo med på alt annet

Vorset er i gang, gjengen har pyntet seg og drikker lekre drinker. Stemningen er god, det spilles gøyal musikk og samtalen flyter lett. Her er jeg i mitt ess. Jeg koser meg maksimalt med gode venner og gode samtaler. Men så kommer sambuccaen på bordet. Det skal shottes. Vi skal gjøre oss klar for å dra ut på byen. Jeg kjenner at det knyter seg i magen. Nå må jeg si det ingen ønsker å høre: «jeg blir ikke med ut i kveld jeg». Jeg ser skuffelsen i øynene deres, og jeg blir skuffet over meg selv. Hvorfor kan jeg ikke være like gøy og hemningsløs som resten? Hvorfor er det jeg som må være partypooperen hver gang?

Jeg skulle ønske jeg var annerledes

Jeg skulle ønske jeg hadde lyst til å bli med. Jeg skulle ønske at mine øyne også lyste opp hver gang noen nevnte gratis inngang og billige drinker. Jeg skulle ønske at jeg foretrakk å ta med en ny erobring hjem fremfor å legge meg alene. Jeg skulle ønske jeg kunne dratt på byen, uten å sjekke hvilken buss jeg må rekke for å komme meg hjem. Men slik er jeg ikke. Og da føler jeg meg kjedelig. En skikkelig partypooper. Jeg føler ofte at det bare er jeg. Hvorfor skal man føle seg alene om å være den som ikke ønsker å drikke til sola står opp? Vi er flere, det er bare ikke vi som roper høyest. Vi ligger sikkert hjemme og får velfortjent kvalitetssøvn.

Kanskje det er greit å være kjedelig?

Kanskje jeg er kjedelig. Men kanskje ikke det er så aller verst? Jeg jobber med saken. Jeg jobber ikke med å bli mer hemningsløs og gjøre det alle andre vil. Nei, jeg jobber med meg selv. For å finne ut hva det er JEG faktisk vil. Det er ikke enkelt. For jeg ønsker jo å være med. Jeg ønsker å være med gjengen på vors, ha de gode samtalene og le av de dumme tingene. Men jeg finner lite verdi i å dra på byen hver helg, eller annenhver helg for den saks skyld. Jeg prioriterer heller de bursdagene, festivalene eller sammenkomstene som jeg kan glede meg til. De festene hvor det er verdt å drikke fem shots for mye. De festene hvor jeg har tid til å ligge i senga hele dagen etterpå. Fordi det er jo ikke sånn at jeg har sluttet å feste. Jeg er jo med. Når det er verdt det for meg.