I sommer mistet jeg katten min. Min kjære, elskede katt gjennom 12 år. Hun levde et langt liv, og ble hele 16 år gammel. Pus var min konstant i livet gjennom mange og store forandringer, fra jeg var en usikker tenåring, til langt inn i voksenlivet. Hun var der for meg gjennom livets faser og forandringer, og det føltes så trygt og fint å ha nettopp noe å holde fast ved i både krevende og gode tider. For selv om jeg flyttet hjemmefra for flere år siden, så var pus det kjæreste jeg eide. Som student dro jeg jevnlig til barndomshjemmet, nettopp for å være med pus.
Det var jeg som var sammen med pus i sommer. Jeg fikk være med henne i den aller siste fasen av livet, og på den måten fikk jeg også tatt farvel. Å være til stede for et døende dyr, som jeg i tillegg elsket høyere enn alt, er virkelig noe av det mest meningsfulle jeg har gjort. Og samtidig noe av det vondeste og mest krevende jeg har vært med på. Jeg har virkelig fått en ny innsikt, og erfart hvor mange ulike følelser som kan bli vekket i møte med døden, og hvordan det å være nært på døden også kan være fint og meningsfullt.
Ikke "bare et dyr"
Sorgen over å miste et kjæledyr er enorm. Et familiemedlem har forlatt deg. En trofast venn er borte. Og det kan være vanskelig å innse at livet faktisk skal gå videre, men uten kjæledyret. Noen mennesker kan bagatellisere det å miste et kjæledyr, eller tenke at det er noe du bør komme deg over fort, for «det var jo bare et dyr». Kanskje blir du ikke møtt med like mye forståelse som hvis du hadde mistet et menneske. Men det finnes forskning som viser at det å miste et kjæledyr kan oppleves like vondt og vanskelig som å miste et menneske. Og kanskje er du som meg, en ekte dyrevenn, som gjennom hele livet har funnet ekstra stor støtte hos nettopp dyr.
Det er helt naturlig å sørge dypt over et dyr. Det er viktig at du tillater deg selv å sørge. Det finnes ingen fasit på hvor lenge en sorg skal vare. Og det finnes ikke noen mal på hvordan en sorg skal se ut. Det er viktig at du gir deg selv det du har behov for. Du kan la deg selv gråte når du trenger det. Vær snill mot deg selv. Sorg gjør noe med deg, og det er helt naturlig at du ikke fungerer helt slik du pleier. Kanskje du opplever å prestere dårligere, ha mindre motivasjon eller manglende konsentrasjon. Men dette vil gå seg til etter hvert. Gi deg selv tid. Og kanskje du i en periode kan prioritere det som er aller viktigst, og la det andre ligge.
Personlig opplever jeg at sorgen kommer i bølger, selv nå flere måneder etter at pus forlot livet. Behovet for å gråte kan plutselig inntreffe, og jeg blir fortsatt lei meg hver gang jeg tenker på henne. Livet går på et vis videre, selv om det ikke er slik som før. Det er vanskelig å tilpasse seg et liv uten katten min, og det er akkurat som at jeg ikke helt vet hvordan livet skal se ut videre. Å skulle forstå at pus ikke lenger er her, oppleves umulig. Slik er det. Men jeg skal ta tiden til hjelp. Og jeg skal ta vare på alle de gode minnene.
