Spørsmål
Hei, Jeg har gått i behandling i ett år nå etter å strevd alene i flere år. Jeg opplever at kaster bort tid i systemet, da blir ikke bedre og føler meg konstant misforstått og ikke tatt seriøst - også min skyld da sliter å kommunisere og at folk vet ting om meg..Fått anoreksi, depresjon og kptsd med psykose symptomer på papir. Blitt så deprimert at begynt å trøstespise hver dag. Spiste 16 boller en dagen - aldri vært så uvel. Skal avslutte behandlingen nå, da virker som systemet egt ikke vet hvordan en hjelper psykisk syke, da blitt umenneskeliggjort. Og lei av å føle meg som en klinisk-prøvekanin. Redd for å miste nav da klarer meg ikke alene (aldri hatt jobb/ bolig). De krever prøver all behandling, men jeg orker ikke mer. Er det verdt å kjempe lenger? Får aldri livet ønsker, og på vei mot et hardt og stakkarslig liv. Mistet alle hobbyer, relasjoner og studier, slik lurer på om dere vet hvor jeg burde starte for å bygge livet mitt opp igjen uten støtte?
Psykolog svarer
Det høres ut som du har hatt det utrolig tøft, lenge. Diagnosene du har fått, vitner også om at helsevesenet vurderer det slik. Det er ikke rart du er sliten og lei, når du ikke merker noen fremgang etter å ha kjempet hardt. Det å gå i terapi er en krevende prosess, og for noen er det første (og kanskje viktigste?) målet å tørre å åpne seg ordentlig for noen. Det kan ta tid. Det høres ut som det fortsatt er vanskelig for deg, og det fører til frustrasjon da andre ikke forstår deg helt.
Uansett hvorfor terapien har blitt vanskelig, er det viktig at du ikke skal føle deg umenneskeliggjort i systemet. Alle trenger å bli sett som hele mennesket de er, og ikke bare diagnosene sine.
Noen ganger handler manglende bedring ikke om at du har gjort noe feil, men at behandlingsformen eller relasjonen ikke passer for deg akkurat nå. Det kan være lurt å snakke med behandleren din om hvordan du opplever dette – ikke bare for å forklare hva som ikke fungerer, men også for å utforske hva du trenger nå. Du har rett til å bli hørt i dine erfaringer, og eventuelt få hjelp til å finne et annet behandlingstilbud dersom det nåværende ikke fungerer.
Når det gjelder å bygge et godt liv videre, blir det viktig å ha NAV med på laget. Snakk med din saksbehandler om hvordan det går, og hva som kan være godkjente tiltak for deg for at du skal fortsette å motta støtte. Her kan også anbefalinger fra lege eller psykolog være nyttig.
Hva kan være små steg du kan ta for å koble deg på livet igjen? Kan du ta opp igjen en gammel hobby eller prøve en ny? Kanskje et aktivitetssenter som fontenehuset kan være et godt sted å få erfaring og relasjoner? Mange har opplevd mestring og felleskap hos dem.
Du spør om det er “verdt å kjempe lenger”. Det er et vanskelig og ærlig spørsmål. Når livet har vært smertefullt lenge, kan det virke meningsløst å fortsette. Men ofte handler det ikke om å kjempe hardere – men å kjempe annerledes, kanskje med mindre press og mer egenomsorg. Du har allerede vist mot ved å be om hjelp, ved å skrive her, og ved å prøve. Det gir meg tro på at du har styrke og ressurser til å få til noe med livet ditt videre, bare du får litt støtte og gir deg selv tid.
Om du kjenner deg veldig tung eller får tanker om ikke å orke mer, er det viktig å ikke sitte alene med det. Det finnes steder hvor du kan snakke trygt og anonymt, som Mental Helse og Kirkens SOS. De er der hele døgnet.
Vennlig hilsen psykologen