Bare de kunne sett han gjennom mine øyne. Han er den mest omsorgsfulle personen jeg kjenner. Den beste rollemodellen og den personen som får meg til å le høyest. Den personen jeg ikke klarer å være sint på i mer enn noen minutter fordi han alltid vet hvordan han skal få meg til å smile. Han har heiet på meg hele veien, han er den jeg ringer til når jeg har en dårlig dag, gode nyheter å dele eller trenger råd. Helt siden jeg var liten, har mennesker rundt meg sagt at jeg ligner på han. Det har jeg alltid vært stolt av.
Skammen over å ikke strekke til
Da han hadde det vanskeligst, var jeg student i en annen by. Jeg følte på skam over å ikke kunne være til stede for han eller familien når de trengte meg mest. Jeg følte jeg bare skuffet alle rundt meg. Hvordan kan jeg være der for andre når jeg ikke klarer å være der for meg selv? Sekken min ble bare tyngre og tyngre. Jeg følte meg utilstrekkelig. Jeg var ikke god nok som datter, søster, venn eller student. Etter hvert ble det mye lettere å ramse opp ting jeg ikke var god til enn hva jeg var god til. Jeg hadde den tyngste perioden alene i mitt 16 kvm rom. Plutselig en dag spurte en venninne, «hvordan går det med deg?» og da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Hun lyttet mens jeg snakket i flere timer. Etter den samtalen kjente jeg at sekken ble lettere. Fra den dagen begynte jeg å åpne meg mer om hvordan jeg hadde det. Jeg ble enig med vennene mine om at jeg skulle ringe dem hvis jeg trengte noen å snakke med. Om jeg trengte å gråte, gråt vi sammen. Om jeg trengte å le, lo vi sammen. Om jeg trengte å bli distrahert, hjalp de meg med det.
Vi i redaksjonen i Studenterspør.no ønsker oss stemmer som forteller om hvordan det er å være ung, student og menneske i dag. Dette er ett av de innsendte bidragene. Vil du skrive for oss, kan du se hvordan du går frem her
Følte jeg sviktet han som datter
Da pappa endelig fikk diagnosen, var det en lettelse. Jeg husker at jeg brøt ut i latter. Jeg fikk den største latterkrampen og følte meg lettet. Endelig ville han få hjelp, tenkte jeg. Han har frontallappdemens, men hva er det? Jeg hadde hørt om Alzheimer, men ikke frontallappdemens. Jeg skjønte ikke hvordan han kunne få demens. Jeg trodde det kun rammet eldre mennesker, men uansett var det ikke hans skyld. Det var sykdommens skyld at han ikke var den samme personen lenger. Likevel klarte jeg ikke alltid å skille mellom sykdommen og personen. Hvorfor tok jeg det personlig når han sa eller gjorde ting? Jeg skyldte på han som person, og det førte til en enorm skam. Han ville aldri ha sviktet meg på denne måten om rollene var snudd. Jeg burde vite bedre. Jeg følte at jeg sviktet han som datter.
Sterkere bånd enn noen sinne
Etter diagnosen måtte jeg lære på nytt å føle meg trygg med han. Han gikk fra å være min bestevenn til å føles som en fremmed. Jeg følte jeg hadde mistet personen jeg var mest glad i, men samtidig var han der fortsatt. Han var fysisk til stede. Han så ut som pappa. Da han endelig fikk hjelp, begynte jeg å se glimt av den samme personen jeg elsket. Jeg vil påstå at relasjonen vår i dag er sterkere enn noen gang, men det tok tid å bygge tilliten på nytt. Vi har begge våre gode og dårlige dager, men vi møter dem sammen. Innimellom kommer bekymringene om fremtiden, men de er langt mindre nå. Det som har redusert mine bekymringer, er min beslutning om å fokusere på øyeblikket. Jeg vil være her og nå med pappa, ikke la fremtiden ha makten. Jeg bestemmer at det er nå som er viktig. Akkurat nå har han det bra, og vi har jevnlige samtaler. Fremtiden vil alltid være usikker, så hvorfor bekymre seg om noe som ikke kan kontrolleres?
Hvis du kjenner deg igjen i dette, vit at du ikke er alene. Ingen har rett til å bestemme hvilke følelser du skal føle, og det finnes ingen fasit på hvordan man skal reagere på vanskelige situasjoner. Bekymringene og følelsene du bærer på, vil kanskje aldri forsvinne helt, men med tiden vil de ikke ta like mye plass. Og bare fordi du setter deg selv først, betyr det ikke at du svikter andre. Du må ta vare på deg selv for å kunne være der for andre. Tenk på det som når man lærer nødprosedyrer på et fly: Før du hjelper andre med oksygenmasken, må du sette på din egen først. Det er ikke egoistisk, det er nødvendig for å kunne være til stede for dem rundt deg. Og husk, det er en styrke å be om hjelp. Du trenger ikke å bære byrden alene.