Spørsmål
Hei Jeg har slitt med depresjon i to år nå, i hele masterløpet. I den perioden har det vært utrolig vanskelig å studere. Jeg har opplevd at kvaliteten på hva jeg leverer på oppgaver har gått ned, fordi jeg sliter veldig med å sette meg ned og skrive. Jeg er i innspurten av masteroppgaven, og jeg ligger så langt bak. Det stresser meg når jeg er helt energiløs og lammet av stress og sitter og stirrer på skjermen hele dagen og bare produserer noen få ord. Det er ekstra ille, fordi jeg legger mye av identiteten min i å være en flink student, og jeg ønsker en B så jeg kan søke doktorgrader. Jeg vet at måten jeg jobber på nå ikke er akseptabel for en doktorgradstudent, og jeg vet jeg har potensialet til å bli en. Det er ikke lett å snakke med folk om dette, for jeg føler ikke noen helt forstår hva jeg sliter med. I beste fall sier de at det kommer til å gå bra, jeg skal få levert uansett. Men det er ikke nok for meg. Jeg vil produsere noe godt, sånn at jeg kan oppnå drømmejobben. takk.
Sosionom svarer
Takk for spørsmålet ditt. Jeg forstår at dette er vanskelig, du ønsker å gjøre det bedre enn det du opplever å få til om dagen. Det er en vond følelse. Du har båret på depresjon gjennom hele masterløpet og likevel har du holdt fast i studiene dine. Det vitner om en enorm styrke og utholdenhet, selv om det kanskje ikke føles sånn for deg akkurat nå.
Arbeidssituasjonen du beskriver om dagen høres ikke ideell ut. For meg kan det virke som om du har kjørt deg fast i en negativ sirkel, der stress og konsekvenstenkning (dårlig karakter, får ikke en god jobb, fremtiden blir ødelagt ol.) hindrer deg i å sette i gang og å jobbe konsentrert, som igjen fører til mer stress. Dette er et mønster som vi ser hos mange studenter. Du er ikke alene, selv om det kanskje kan føles slik.
Når du beskriver hvordan du stirrer på skjermen og bare får ned noen få ord, er det ikke latskap eller manglende vilje, men symptomer på prestasjonsangst og stress. Hjernen din jobber allerede på høygir med å håndtere indre belastninger, og det gjør det ekstra krevende å produsere på et nivå du tidligere har vært vant til. Det er ikke et tegn på at du ikke er en god student, det er et tegn på at du trenger støtte og rom for å hente deg inn.
Du skriver at du legger mye av identiteten din i å være en flink student. Det er forståelig, mange av oss bygger selvfølelsen vår rundt prestasjon. Men det er viktig å huske at verdien din ikke ligger i karakteren på masteroppgaven. Du er mer enn det du produserer. Du er en person med refleksjonsevne, ambisjoner og et sterkt ønske om å bidra, og det er nettopp slike kvaliteter som også trengs i akademia og i arbeidslivet.
Jeg skjønner godt at du ønsker å levere noe du er stolt av. Og at rådene om å "bare levere" ikke føles riktig for deg. Jeg vil likevel minne deg på at det å levere en oppgave under så krevende forhold er i seg selv en prestasjon.
Jeg forsøker meg på noen råd, så kan du reflektere over dem, og velge selv hva du tror passer deg
1. Forsøk å legge vekk konsekvenstenkning. Når tankene om at "det går dårlig" ja egentlig alle tanker som har noe med resultat og fremtiden kommer, minner du deg på at det ikke har skjedd ennå, men at akkurat i dag, skal du tenke på en konkret oppgave her og nå.
2. Hold på et snevert oppgavefokus hver dag. Del dagens oppgave inn i konkrete, små enheter. Det kan være: skriv litt på xxx kapitellet eller les artikkel x. Ta ned forventningene om antall timer du skal jobbe. begynn med feks to timer hver dag, så kan du øke etter hvert. Etter to timer tar du helt fri og fjerner deg fra skjermen. Det er bedre med to timer arbeid enn 12 timer med selvplaging.
3. Vær produsent, ikke sensor. Forsøk å ikke evaluere det du skriver, før tidligst dagen etter. Skriv som om du skulle skrevet til en lillesøster eller en person som ikke kjenner til tema. Dette handler om å finne tilbake til interessen for faget. Akademiske formuleringer kan du legge til på et senere tidspunkt, nå handler det om å få produsert noe innhold. Det kan bidra til å løsne motstanden i deg.
4. Snakk med noen. Du nevner at det er vanskelig å snakke med andre om dette, og at du ikke føler deg helt forstått. Det er vondt å stå i det alene. Jeg vil likevel anbefale deg å åpne opp om det. Det er umulig å bli forstått og få støtte hvis vi ikke sier noe. Studenthelsetjenesten hjelper mange gjennom det du beskriver. Flere læresteder tilbyr også mastergrupper. Studenter jeg har møtt som har deltatt på det, sier at det snudde det negative mønsteret.
5. Permisjon. For noen kan også å ta et semester eller to permisjon, være det beste. Det skaper avstand til stresset og gjør det også mulig å jobbe med depresjonen.
Det at du fortsatt drømmer om doktorgrad og drømmejobben, til tross for alt du har stått i, sier mye om hvem du er. Det er ikke nå du skal bevise alt, kjære deg, det kommer flere muligheter. Mange med gode karrierer har stått i lignende situasjon som deg. Akkurat nå er det viktigste å komme deg gjennom dette, med omsorg for deg selv.
Jeg legger ved noen artikler som jeg håper kan være til nytte for deg.
Her får du en klem fra en som heier på deg
Vennlig hilsen
Klinisk sosionom