Det er ingen som eksplisitt har fortalt meg at jeg må prestere. Det er ingen som har sagt at det er en forutsetning for at jeg skal bli akseptert eller likt. Disse kravene har jeg bare satt til meg selv. Jeg er ikke noen over gjennomsnittet ambisiøs person, kanskje bare midt på treet. Det er altså ikke min indre drivkraft og de personlige kravene jeg stiller til meg selv som er problemet. Problemet ligger i at jeg vil prestere for at jeg skal bli likt og akseptert.

Jeg vil lese like mange timer på biblioteket som andre studenter. Jeg vil være der like tidlig på morgenen som andre. Om ikke kan de jo tross alt tenke at jeg ikke er flink nok. Jeg må delta i gruppediskusjonene, hvis ikke risikerer jeg at andre tenker at jeg ikke kan nok, eller ikke er flink nok. Det er slitsomt å tenke slike tanker.

Må prestere på alle arenaer

Utenfor universitetet føler jeg også på en masse ytre krav. Jeg føler at jeg må stille opp på vors, fest eller dra ut på byen om jeg blir invitert. Om jeg ikke velger å bli med på disse tingene blir jeg redd for at andre skal syntes jeg er kjedelig og kjip. Ofte er det gjerne andre ting jeg heller ønsker å gjøre. Det å velge å gjøre ting for meg selv eller å «please» andre, står stadig i konflikt. Det har ført til at jeg har begynt å stille spørsmål. Hvem ønsker jeg å være og hva ønsker egentlig jeg for meg selv? Jeg har jo tross alt autonomi over eget liv.

Du blir aldri perfekt uansett

Alle har erfart å ikke lykkes. Det kan være vondt og ydmykende, eller forventet. Samtidig er det både helt naturlig og uunngåelig. Jeg ønsker å gjøre ting fordi jeg selv ønsker det. Dersom jeg hele tiden skal innfri andres målestokk vil jeg aldri kunne prestere bra nok. Det som er bra nok i noens målestokk vil ikke være bra nok i andres. Derfor er nok det beste jeg kan gjøre å prestere ut ifra egne mål og ikke andres. Slik kan jeg erfare å lykkes i mål jeg selv ønsker å innfri.

Selvfølelse, identitet og prestasjoner

Jeg tror en kan komme langt med å handle i tråd med egne verdier og ønsker. En kan sette dette som en prioritet i livet fremfor å opptre som en «people pleaser» eller prestasjonsstreber. Ved å endre mitt tankesett til dette har jeg fått innsikt i hvem jeg er, og hva min identitet er uten prestasjon. Videre setter jeg stor pris på venner som aksepterer meg for den jeg er. Og ikke det jeg gjør. Det har fått meg til å innse at i det store og det hele spiller det ikke så stor rolle om jeg ankommer universitetet på et senere tidspunkt enn det de gjør. Etter hvert har jeg også lært å verdsette innsatsen jeg legger ned fremfor å legge altfor mye verdi i målene mine. Dermed har jeg nå kvittet meg med de kravene jeg tidligere har satt så høyt til meg selv.