Hopp til innhold
?

Sliter med depresjon, tørr ikke be om hjelp

Kvinne 23 . 27 September 2022

Spørsmål

Helt siden jeg var 14år og frem til den dag i dag svar jeg slitt og sliter med tilbakevendende depresjon. Jeg har hele livet levd bak en illusjon som klassens klovn som tilsynelatende har det veldig bra. Bak denne illusjonen som ingen kjenner til, er jeg en helt annen. Jeg føler dermed at ingen egt kjenner meg. Jeg har aldri turt å snakke om det med noen, og tørr heller ikke oppsøke hjelp. Dette fordi det kan ødelegge karriere om jeg skulle fått ulike diagnoser. Vet også at familien hadde blitt helt fra seg, hvis de fikk rede på at jeg sliter. Selvom de nok innerst inne vet det og har sett det gjennom alle disse årene. Jeg er og har så lenge jeg kan huske vært nedstemt. Føler ingenting, er likegyldig, ukritisk og er mye sint på alt og alle. Isolerer meg mye for å ikke bli «busta» i at jeg sliter. Sliter også med å opprettholde relasjoner til folk rundt meg, og venter alltid på at de skal skuffe meg. Da hadde jeg på en måte rett. Hva skal jeg gjøre?

Kvinne (23)

Fagperson svarer

Hei

Først vil jeg si at du et tøff som står i dette og nå ber om råd og hjelp for første gang. Det du beskriver er typiske symptomer på depresjon, med lengrevarig nedstemthet, en følelsesmessig "tomhet", og mangel på overskudd/glede, irritabilitet og negative tanker om seg selv og andre. Dette er noe som bør utredes og eventuelt behandles. Det finnes i dag gode og effektive behandlingsmetoder mot depresjon, både med medisiner og samtaleterapi.

Det er veldig vanskelig å oppleve depresjoner, og når man i tillegg bruker mye energi på å "holde maska" for venner og familie, blir det en ekstra byrde i en allerede vanskelig situasjon, og det kan oppleves veldig ensomt.

Jeg ser også at du aldri har turt å snakke med noen om dette og at du frykter at det vil ha karrieremessige konsekvenser for deg. Jeg håper jeg kan avklare noen ting for deg angående dette:

  • Det første som er viktig å være klar over er at leger, psykologer og annet helsepersonell har taushetsplikt, og ikke vil fortelle noe til din familie eller arbeidsgiver om diagnose eller andre ting dere snakker om i behandling.
  • Det er riktig at det kan finnes noen få yrkeskarrierer som krever at man leverer inn en helseattest og har strengere medisinske krav enn andre karriereveier (også ved psykiske lidelser). Dette er yrker som pilot, militæret, politi, offshorearbeider, sjømann, dykker og yrkessjåfør. Dette er ikke kun basert på hvilken diagnose man har, men vil være en helhetsvurdering om fungering og hvordan en eventuell diagnose påvirker for eksempel dømmekraft eller impulskontroll. 
  • Utenom unntakene nevnt overfor er det ulovlig for fremtidige arbeidsgivere å spørre om, eller kreve informasjon om tidligere sykdommer, diagnoser osv. i jobbintervjuer eller senere i arbeidsforløpet. 

Du skriver ikke noe om hvilken karrierevei du går/tenker å gå, men om du ikke skal bli noe innenfor de yrkene som krever helseattest så har du ikke noe å bekymre deg over karrieremessig. Og selv om du ønsker å jobbe innenfor et yrke som krever attest er det ikke så svart/hvitt at en diagnose alene utelukker at man kan jobbe innenfor yrket. Farene for at man ikke klarer å stå i en jobb/karriere med en ubehandlet depresjon er større enn faren for å ikke bestå en helseattest. 

Til slutt vil jeg si noe om dette å la venner/familie vite at du sliter, at du isolerer deg for å ikke bli "busta". Samtidig har du en mistanke om at familien din nok innerst inne vet det. Min klare anbefaling er at du forteller noen som står deg nær at du ikke har det så bra. Vi vet en del om at isolasjon forsterker og forverrer en depressiv tilstand, og å holde på en slik "hemmelighet" ofte fører til en opplevelse av skam og skyld. Ved å snakke om det blir det litt som å trekke trollet ut i solen, så det blir til stein og sprekker. Jeg forstår din bekymring om at familien din skal bli fra seg, men ofte er slike bekymringer overdrevne, og du nevner at de nok har en mistanke. Jeg vil derfor foreslå noen alternative tanker som du kan vurdere:

  • Kanskje kan det tvert imot være en lettelse for familien din å få et svar på den mistanken de har, og ikke noe som oppleves som en byrde?
  • Kanskje de vil bli lettet over å få en forståelse for hvorfor du kan bli irritabel og sint?
  • At de opplever en lettelse over å få vite at det ikke er noe de har gjort galt, som gjør at du har det vanskelig? 

Om du virkelig ikke ønsker å si noe til andre så har som nevnt alle behandlere taushetsplikt, og de vil ikke fortelle hverken familien din eller venner at du går i behandling. Det er også muligheter å jobbe sammen med en terapeut om hvordan man kan åpne seg for familie og venner. Da vil du i det minste slippe å bruke energi på å holde maska og late som hele tiden!

Jeg foreslår at du undersøker ulike tilbud for noen å snakke med ved din studentsamskipnad og eventuelt finner noen der eller bestiller time hos din fastlege

Ønsker deg lykke til, har lagt ved noen artikler om depresjon.

Med vennlig hilsen

psykologen

Jeg synes også du bør lese: