Spørsmål
Hei. Jeg strever meg egenverd og tro på kan fungere i samfunnet. Føler meg mye utrygg, stresset og utmattet, hvor unngår sosiale aktiviteter. Klarer ikke jobbintervjuer og yte arbeidskraft i samvær med andre (sosial angst). Forsvinner mye i øyeblikk og kan ikke slappe av - ødelegger stemninger i fellesskap. Oppdratt meg selv og vitnet mye bråk, krangler, trusler, vold, manipulering, psykisk terror og neglisjering. Resultert i egen selvskading, sf, depresjon, suicidalitet, lett rusmisbruk, ung overseksualisering og atferdsvansker. Er nå voksen men fungerer ikke, slik droppet studiet og flyttet tilbake til barndomshjem. Hvor alt nå bare rakner, da skuffet over mitt liv og dårlige offentlig rykte. Synes vanskelig å vite hva jeg kan åpne opp til andre. Om prøver studie på nytt, om slipper meg inn etter trøbbel - er det risikabelt å dele at en har sosial angst og ikke lyve om mitt liv/ oppvekst? Eller bedre å holde skjult? Fått avslag om hjelp av DPS!
Psykolog svarer
Det høres veldig vondt ut å streve med alt dette. Du beskriver symptomer som er normalt å streve med for de som har opplevd traumatiske hendelser i oppveksten.
Du skriver at du bl.a har opplevd vold, psykisk terror og neglisjering. Slike opplevelser fører til at du som barn kan få en generell følelse av at verden er utrygg å leve i. Mange føler seg stresset og urolig på innsiden, og det blir vanskelig å være trygg i møte med andre mennesker. Selv etter at du er voksen, kan du kjenne på denne følelsen, selv om kanskje hverdagen ser annerledes ut nå enn da du var barn.
Du sier at du synes det er vanskelig å vite om du bør lyve om din bakgrunn, og om det kan være risikabelt å dele at du har sosial angst. Hvis det gjelder det å få hjelp for dine psykiske plager, tenker jeg det er viktig at du er ærlig på hva du har opplevd i barndommen din, og hva du plages av nå. Jeg vil anbefale deg å snakke med fastlegen din og fortelle det samme som du skriver her, så vil han/hun kunne hjelpe deg med å finne riktig type hjelp.
Når det gjelder det å snakke med andre, eller hvis du begynner å studere igjen, tenker jeg generelt at det er godt for oss mennesker å snakke med andre, når vi møtes med forståelse og medfølelse. Hvis du velger å åpne deg for andre, tenker jeg det er lurt å gjøre dette overfor noen du kan stole på, og som du tror kan vise forståelse for deg.
Til slutt vil jeg si at det høres ut som om du har noen gode ressurser i deg selv, siden du har klart å begynne på høyere utdanning på tross av alt du har opplevd. Håper du kan få det bedre i livet ditt og kjenne at du kan fungere i samfunnet.
Jeg legger ved to artikler som jeg håper kan være til nytte for deg.
Ønsker deg alt godt videre.
Vennlig hilsen fra psykologen