Spørsmål
Hei. Jeg har en deltidsjobb som gjør at jeg møter en del studenter på et lavere nivå enn meg innen samme fagfelt. Jeg er litt, kanskje en del bekymret, for en av studentene. Hen virker «med» i begynnelsen. Men hen blir ofte stille, havner gjerne litt utenfor, ser trist og lei ut. Vi har jo ikke egentlig en relasjon hvor vi snakker på tomannshånd. Er det noe jeg kan gjøre? Min arbeidsgiver pleier ikke gjøre noe med sånt, men jeg tenkte jeg kanskje-kanskje kan gjøre noe? Har ikke så lenge igjen av denne jobben for øvrig.
Rådgiver svarer
Takk for din henvendelse. Jeg synes spørsmålet ditt er skikkelig fint. Det kan bety mye for et menneske at noen ser dem! Her er forslag på noen konkrete og omsorgsfulle steg du kan ta:
Du virker allerede å ha observert og vurdert situasjonen. Din kollega virker "med i begynnelsen" for så å havne litt utenfor og fremstår lei seg. Du kjenner på bekymring og tenker at du vil gjøre noe. Det neste du da kan gjøre er å be om en kort samtale én-til-én, helst på et rolig tidspunkt. Det er fint om du da starter samtalen enkelt og ikke-konfronterende: Jeg ser at du virker litt trist og utenfor. Hvordan har du det? I slike samtaler er det viktig å gi rom for stillhet og fremstå rolig.
Videre kan det å vise støtte og tilgjengelighet være fint, ved å si f.eks: Hvis det er noe jeg kan gjøre for å støtte deg, så må du gjerne si ifra.
Vi har alle våre grenser og derfor kan det være nyttig å være oppmerksom på dette i samtalen. Det er ikke sikkert at din kollega ønsker å dele på det tidspunktet du tar kontakt. Kanskje kan du da si at du bryr deg og er tilgjengelig for en prat ved en senere anledning? Hvis personen deler noe kjennes det tryggende at du viser at du lytter og utviser empati.
Det kan være greit å si at studenter har tilbud om gratis psykisk helsehjelp. Videre kan arbeidsgiver også ta inn den ansatte til en samtale hvis det kan være hjelpsomt.
Takk for ditt fine og omsorgsfulle blikk. Varme tanker til deg videre.
Vennlig hilsen rådgiver