Spørsmål
Hei! Jeg har en litt utfordrende situasjon med foreldrene mine. Jeg er 21 år nå, jobber 40% ved siden av studiene og har oppspart en del fra når jeg jobba ett år før studiene. Når jeg vokste opp hadde vi generelt lite penger ettersom foreldrene mine ble helt/delvis uføre og var en del syke, men det gikk fint. I en periode f.eks lånte jeg dem 10k over noen måneder, som de ga tilbake når de fikk mer på konto. Men jeg ble i dag spurt av mamma om de kunne låne 10k ut til jul, og betale tilbake hver måned. Pappa har også lånt 2k av meg nylig. Vil understreke at de alltid har betalt tilbake. Men jeg blir veldig stresset/lei meg av dette, da jeg vet at de har en utfordrende økonomisk situasjon med lite inn og f.eks bruker mye penger på røyk. Men det er forståelig vanskelig for dem å slutte å røyke etter sånn 30 år, og de vil jo ikke at jeg skal ta ansvar for deres økonomiske situasjon. De 10k er noe jeg lett kan låne bort, men usikker hvordan jeg skal gjøre det videre hvis det fortsetter?
Sosionom svarer
Dette forstår jeg er vondt. Både fordi makt- og ansvarsfordelingen i relasjonen deres er snudd på hodet og fordi du skulle ønske de fungerte bedre.
Sterke følelser som sinne, skam og sorg kan oppstå når du blir satt i en slik posisjon. Sinne over at de ikke kan slutte å røyke og disponere pengene sine bedre. Skam over at de fungerer litt dårlig og at dette er dine foregangsmodeller. Og sorg over at du må være "den voksne", at de støtter seg på deg kanskje mer enn du kan støtte deg på dem. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i dette?
Jeg forstår det slik at du ønsker at de skal slutte å spørre deg om å låne penger. Det er forståelig! Ønsker du at de skal slutte helt å spørre, eller er det noe som føles ok ut for deg? 10.000 kr er jo også en hel del penger, hva skal de ha disse pengene til? Klarer de ikke å betale husleien, eller hva gjør at de ikke får til dette? Og kan de i så fall spørre Nav om hjelp i en krisesituasjon i stedet for deg? Økonomisk sosialhjelp kan være aktuelt også for de som mottar uføretrygd.
Har du sagt til foreldrene dine at du ikke liker at de låner av deg? Eller er det vanskelig? Og dersom du skulle sagt noe til dem om hvordan dette føles ut for deg, hva ville du da sagt? Jeg forstår at det er vanskelig å snakke med dem om det også, uten å komme med en pekefinger eller få dem til å føle seg dårlig. Men samtidig er det jo deres ansvar å få sin egen økonomi til å gå rundt, ikke datteren deres.
Det å sette grenser for våre nærmeste kan være spesielt vanskelig når de som står oss nær er syke. Jeg vet ikke hva slags sykdom foreldrene dine har, og om du merker mye til sykdommen utover mangel på penger. Kanskje det er mye mer ved dem som gjør det vanskelig for deg? Jeg legger ved en artikkel om det å være pårørende, kanskje dette kan være nyttig for deg?
Dersom dette er veldig vanskelig for deg, og det går ut over flere deler av livet ditt, synes jeg du skal ta kontakt med studentsamskipnaden din for noen å snakke med om det vanskelige du står i.
Vennlig hilsen
Klinisk sosionom