Å være pårørende

Jeg vokste opp med en søster som er flere år eldre enn meg, som alltid har vært litt annerledes enn meg. Jeg skjønte det ikke når jeg var mindre, men jeg har fått større og større innblikk i hennes situasjon etter hvert som jeg ble eldre. Hun sliter psykisk, men også fysisk – en forferdelig kombinasjon av utmattelse og depresjon. Én dag med fysisk aktivitet eller sosiale tilstelninger kan slite henne ut i to eller tre dager, slik at den positive effekten hun får gjennom å være sosial, nulles ut gjennom at hun må være hjemmeværende og alene mens hun restituerer.

Hva trenger hun fra meg?

I slike situasjoner føler jeg meg handlingslammet. Skal jeg invitere henne ut på tur, for at hun skal måtte restituere i flere dager etterpå? Ofre den fysiske helsa for den psykiske? Skal jeg invitere henne på middagsselskap, for at hun skal måtte si nei, og føle seg enda verre enn hun gjorde i utgangspunktet? Det er en vanskelig balansegang, som flere ganger har ført til at jeg har trukket meg unna, i frykt for å gjøre vondt verre. Men det tror jeg personlig er dumt. Det er dumt å gi opp selv om man står i en vanskelig situasjon. Det er tross alt snakk om noen man bryr seg om.

Jeg har funnet ut at noe som fungerer for meg, er å moderere intensiteten på det jeg inviterer på: en liten luftetur i nabolaget eller middag med bare oss to. Litt utgjør mye i lengden. Selv om jeg personlig ønsker at hele familien skal være samlet under ett, er ikke det nødvendigvis det beste for henne. Et annet forslag kan være er å spørre: hva kan jeg gjøre for deg, som gjør deg godt? Utforske situasjonen, og deretter se hva jeg kan gjøre med den heller enn å trekke meg unna og late som ingenting. For det hjelper ingen.

Å være god mot seg selv

Likevel så understreker jeg, at det er ikke lett å være en god pårørende. Jeg kjenner tårene presser på når jeg skriver denne teksten. Fordi det er ikke lett. Det er skikkelig vanskelig å se noen du er glad i ha det vondt. Det er vondt å se at de trekker seg unna, og ikke blir med på det resten av familien synes er gøy. Det dukker stadig opp følelser av dårlig samvittighet, skam, tristhet og redsel. Disse kan være vanskelig å håndtere alene, og da kan det være fint å ha noen å prate med om de følelsene du har knyttet til den som er syk. Kanskje dette er et familiemedlem som står i samme situasjon som deg, eller kanskje det er nødvendig å kontakt en profesjonell.

Vit bare at det ikke er egoistisk å skaffe hjelp, selv om det er noen som sliter mer. For å kunne være en god pårørende er det nødvendig å ha det bra med seg selv først. Det er en grunn til at de sier at man skal ta på sin egen oksygenmaske før man hjelper andre. Hjelper du ikke deg selv først, står du i fare for å bli en belastning heller enn en støtte.

Ta vare på de du er glad i, men alltid ta vare på deg selv først<3