Søsken av en alvorlig syk – en glemt pårørende

Å være pårørende sammenhengende i nesten 20 år, er som å være i en slags konstant unntakstilstand som aldri tar slutt. Og fokuset blir fort på den syke, og hvordan du kan ta hensyn til, og være der for den som er syk. At det prates om hvordan du som søsken, og pårørende generelt, kan være der for den syke, er absolutt viktig, men denne artikkelen vil handle om hvordan det kan oppleves å være nettopp søsken i situasjonen. Dette er et fokus jeg synes mangler i samtalene og debattene vi har i samfunnet.

Å være usynlig

Når fokuset hos alle rundt er på den syke, så er det lett å føle seg glemt. Selv ble jeg i stor grad glemt da søsteren min ble syk, noe som fikk store konsekvenser for meg videre i livet. Alle barn trenger kjærlighet og omsorg, også søsken av syke barn.

Jeg har vært heldig og fått mennesker inn i livet mitt senere, som er blitt viktige for meg. Hvis du selv er søsken av en syk person, og du nå har blitt eldre og forstår mer av hvordan ting har vært, så tror jeg det er viktig at du gir seg selv den omsorgen du behøver, og møter deg selv med kjærlighet. Det barnet du en gang var, som kanskje sultet etter kjærlighet, og som trengte å bli sett, kan du selv møte med omsorg i dag.

Sorg

Jeg har de siste årene sett hvor fint det har vært for venninner å ha et søsken som de kan støtte seg til på vei inn i voksenlivet. Jeg har fått innblikk i hvor gøy de har det sammen, og hvor mye fint de deler med hverandre. Jeg har vært vitne til hvordan venninnene mine er blitt tanter til nydelige nieser og nevøer. Hver gang jeg ser en venninne med et tantebarn, blir jeg igjen minnet på det jeg går glipp av, ting som jeg egentlig kunne opplevd. Jeg kunne hatt rollen som verdens beste tante. Jeg kunne fått oppleve å elske et annet lite menneske som ikke var mitt eget, men min søsters. Og jeg kunne opplevd å bli elsket tilbake.

Det kan være lurt å tillate seg selv å føle på sorg. For min del er det først nå som voksen at jeg ser tydelig hvor mye min søsters sykdom har tatt fra meg. Men samtidig som det kan føles urettferdig og vondt, så er det mange andre ting jeg er takknemlig for i livet, og som jeg setter stor pris på. Det er fullt mulig å leve et godt og meningsfullt liv, selv om du er pårørende og har sykdom i familien.

Du har lov til å føle det du føler

Jeg har noen minner fra barndommen min hvor jeg har blitt snakket hardt til og fått kjeft de gangene jeg har uttrykt negative følelser i forbindelse med min søsters sykdom. Et eksempel på dette var da ferien familien var på, ble ødelagt og måtte avbrytes, nettopp fordi søsteren min var så dårlig psykisk. Det føltes fryktelig urettferdig og trist for meg, og jeg ble på ingen måte møtt med forståelse eller omsorg av de rundt meg. Alt fokuset var på søsteren min. Og dette har egentlig gått igjen gjennom alle disse årene, at «det er henne det er synd på, det er hun som er syk». Men etter ca. 20 år som pårørende, har jeg fått et annet perspektiv. Å være pårørende til en alvorlig syk person er svært krevende, og kanskje kan det også være «like synd på» de pårørende. Og det synes jeg skal anerkjennes.

Som barn hadde jeg min fulle rett til å være skuffet og lei meg. Selvfølgelig hadde jeg det. Og den retten har jeg fortsatt. Alle har den retten. Du også. Du har din fulle rett til å føle på det du føler. Du har lov til å være sint, skuffet, lei deg, sjalu, eller hva nå enn du skulle føle på. Forsøk å anerkjenne både de følelsene du har hatt tidligere, og de følelsene du har i dag.

Grensesetting

Grensesetting er helt nødvendig. Vi trenger å sette grenser for å beskytte oss selv, og for å klare å ha det bra. Og for min egen del har jeg vært nødt til å sette tydelige grenser for min syke søster, da hennes adferd i stor grad preges av sykdommen. I starten var det fælt, og jeg hadde mye dårlig samvittighet. Men jeg vet nå at det er det riktige å gjøre, og helt nødvendig for at jeg skal klare å ha det bra.

Du er ikke alene

Når du har et sykt søsken, kan du føle deg alene. Du har kanskje ikke så mange å snakke med som vil forstå. Venner med friske søsken, har ingen forutsetning for å på noe som helst nivå begripe hva det innebærer å være søsken av en alvorlig syk person. De kan aldri forstå belastningen og smerten som det medfører. De kan aldri vite hvordan det føles å være det friske barnet i familien, som kanskje er blitt glemt og havnet i skyggen av den syke.

Så om du er pårørende til et sykt søsken, så vil jeg bare si at du virkelig ikke er alene. Det er mange i vår situasjon selv om vi kanskje ikke er så synlige. Jeg føler med deg. Husk å ta vare på deg selv, og finn gode mennesker å ha i livet som du kan få kjærlighet og støtte fra.