Spørsmål
Hei, jeg tror jeg har noe inni meg som jeg ikke helt vet selv hva er. Har kjent på det i mange år, men vet ikke om det kommer av traumer og dårlig oppvekst eller om jeg faktisk har en diagnose. Jeg tror jeg har autisme, men så har jeg på en annen side opplevd mye rus og alkohol i barndommen pluss mobbing i skolegangen så vet ikke om det isteden rett og slett kommer av det. Idag jobber jeg, tar en master, og kan kommunisere med andre på en god måte vil jeg si. Og jeg er ikke utagerende. Men da jeg sliter er hvis noen prøver å være intim med meg eller flørter og viser interesse. Samme er det hvis folk generelt vil vite noe om meg som ikke har med studie og jobb og gjøre. Klarer for eksempel ikke å snakke om familien min eller mer detaljert om hvem jeg er eller hvor jeg kommer ifra. På kjærlighetsfronten har jeg hatt mange muligheter og er egentlig ganske populær, men jeg tørr ikke å date og snakke om meg selv. Har aldri hatt kjæreste, selvom jeg innerst inne ønsker.
Psykolog svarer
uansett hva som ligger bak, høres det ut som du har tvilt mye på deg selv og unngått nærhet og intimitet. Du får til mye, men det er leit å høre at du strever såpass med å få til disse kildene til mye godt i livet.
Jeg blir nysgjerrig på hva dette inni deg kan være, dette som er med på å hindre deg i å utvikle dypere vennskap og kjæresteforhold til tross for trolig gode forutsetninger for å kunne få til dette.
Basert på det du skriver, er det ikke åpenbart for meg at autisme er årsaken. For å fylle kriteriene for en slik diagnose må det i hvert fall mye mer til enn det du har beskrevet her. Jeg har uansett ikke anledning til gi deg noen diagnose eller sikre råd for hvordan akkurat du skal gå frem. Noen generell betraktninger basert på det det formidler:
Jeg heller mer (enn autisme-forklaringen) mot at de mange dårlige erfaringene med menneskene rundt deg spiller en viktig rolle i hvordan du har det og hva du ikke får til nå. Slike erfaringer kan forme forventninger til hvordan andre vil møte deg hvis du viser mer av hvem du er eller kommer nærmere dem fysisk og/eller emosjonelt. Det kan skape forventninger om at dette vil bli vondt eller vanskelig å håndtere.
Disse forventningene trenger ikke være bevisste tanker. De kan også merkes som et kroppslig «instinkt» som sier at du skal trekke deg unna, unngå situasjoner eller dytte andre vekk. De kan komme som sterke følelser – skam, frykt, utrygghet eller et beskyttende sinne – eller andre automatiske reaksjoner i møte med folk. Det kan kjennes som om du ikke har noe valg.
Jeg tror imidlertid at du har mer valgmuligheter enn det kanskje oppleves som. Ikke at du enkelt kan velge å føle eller handle annerledes, men at det er mulig å jobbe med dette over tid og gradvis oppleve endring.
Noen konkrete forslag til hva du kan gjøre:
1. Søk opp skam her på studenter spør og andre steder (f.eks. på følelseskompasset) og se om dette er noe du kjenner deg igjen i og dermed kan arbeide med.
2. Les vedlagte artikler om å bli bedre venn med seg selv, ensomhet og sårbarhet i relasjoner.
3. Prøv å forsiktig utvide komfortsonen rundt å snakke om deg selv. Ta små skritt. Du trenger ikke hoppe rett til dating. Prøv å del bittelitt mer enn du pleier med noen du er nokså trygg på. Del f.eks. en liten ting om deg selv som ikke handler om studiene eller jobb. Legg merke til om du gradvis kan akseptere å dele mer før følelsene eller "beredskapen" blir for overveldende. Forhåpentligvis vil du med øvelse bli vesentlig bedre (mester er det få som er) og en dag føle deg mer klar for å prøve større utfordringer som mer fysisk nærhet og dating. Prøv å være tålmodig med deg selv. Endring tar tid.
Du opplever kanskje at du er annerledes enn de fleste andre og lurer på om noe er "galt" med deg. Jeg håper det kan hjelpe deg at jeg ikke tror det er noe grunnleggende galt med deg selv om du har noen utfordringer med å vise deg tydeligere for andre. Jeg vet at mange har utfordringer som minner om de du beskriver. Jeg vet også at det er vanlig å oppleve at noe mangler eller at noe på en eller annen måte er galt med en eller at en ikke er trygt på plass i livet slik man kan tenke at en bør være. Noen vil til og med si at den opplevelsen er en del av det å være menneske, uten å med det si at ikke noen har større utfordringer med dette enn andre eller at en skal gi opp å få det bedre. Viktigst: jeg vet at det for de aller fleste går an å endre seg og omgivelsene sine slik at en får det bedre.
Hvis du mistenker sterkt at du har autisme (kanskje basert på mer enn det du har nevnt her), foreslår jeg en samtale med fastlege rundt eventuell henvisning for utredning av dette (slik utredning foregår først og fremst i spesialisthelsetjenesten).
Hvis du strever med å få til å gjøre endringer på egenhånd eller med hjelp av noen du er trygg på (det er kanskje ingen du er trygg nok på enda?), foreslår jeg at du tar kontakt med en profesjonell, f.eks. gjennom å søke tilbudene hos din studentskipnad, som kan hjelpe deg videre på veien til et bedre liv.
Uansett: Lykke til videre!
Vennlig hilsen psykologen