Før jeg startet på universitetet hadde jeg hørt rykter om at dette skulle være den beste tiden i livet, og det hele startet bra. Under fadderuken møtte jeg mange nye mennesker, lærte nye navn og hadde mange koselige samtaler. Jeg dro på fest, ble lagt til i en Snapchatgruppe og var til og med på konsert. Det føltes godt, jeg fikk en god start på året. Ivrig kunne jeg fortelle foreldrene mine om alt det spennende jeg hadde vært med på.
Uken etter ble roligere. Da var det forelesninger og studentlivet startet for fullt. Jeg var nervøs, men på en god måte. Jeg husker jeg ble varm i hjertet da jeg den ene dagen fikk en melding hvor det stod «Skal vi sitte sammen i forelesningen i dag?». Meldingen var fra den ene jenta i faddergruppen, hun jeg følte jeg hadde fått best kontakt med. Det gav meg et smil om munnen; hadde jeg nå fått min første venn på universitetet?
Plutselig endret det seg
Ukene gikk og engasjementet fra hennes side forsvant. Vi avtalte et par ganger på fritiden og satt med hverandre i forelesningene, men det varte kun en kort periode. Plutselig en dag valgte hun å sette seg med andre. Vi fikk mindre og mindre kontakt, helt til vi en dag ikke snakket med hverandre lenger. Hva skjedde? Hvor ble det av vennskapet? Var det jeg som var for kjedelig? Foretrakk hun sine nye venner fremfor meg? Det er spørsmål jeg aldri vil få svar på. Men det jeg vet, er at jeg mistet det som føltes som den ene muligheten til å knytte nye kontakter. Jeg hadde ignorert tegnene om det som skulle komme. Jeg hadde unngått å se hvordan det egentlig var. Jeg var med i faddergruppens Snapchat gruppe, men ingen Snappet meg privat. Jeg var med på fest, men det var alltid jeg som startet samtalene. Jeg hadde noen å sitte med i forelesningene, men hun hadde også noen andre.
Samtidig som at jeg mistet kontakten jeg nettopp hadde skapt, mistet jeg også sakte, men sikkert kontakten med min nærmeste venninne fra hjembygden. Plutselig stod jeg igjen alene, jeg hadde ingen. Jeg hadde gått fra selvsikker og supersosial til anspent og alene på kun noen få måneder.
Det er trist å tenke på det. Det er trist at jeg ikke har noen som står meg nær på mitt nye studiested. Likevel er det noe ved meg som ikke klarer å føle på den ensomheten. Jeg «lever med det». Det er ikke en stor bekymring i hverdagen, det bare er der. Litt som en ballong som svever over hodet mitt. Jeg vet at den er der, men jeg blir ikke oppmerksom på den med mindre jeg bevisst velger å se på den. Jeg er bare bekymret for at ballongen en dag sprekker, og jeg ser den faller ned ved siden av meg. Hva vil skje med ensomheten da?
Vi i redaksjonen i Studenterspør.no ønsker oss stemmer som forteller om hvordan det er å være ung, student og menneske i dag. Dette er ett av de innsendte bidragene. Vil du skrive for oss, kan du se hvordan du går frem her.
Frykt for å virke svak
Å skrive om ensomhet føles så klisjé. Det er et svært omdiskutert tema, likevel er det få som virkelig tørr å snakke om det. Kanskje fordi ensomhet også skaper en form for frykt. En frykt for å gjøre det hele verre. En frykt for å virke svak. Jeg har aldri selv gitt utrykk for at jeg har det slik. Det er ingen som vet om min tilstand. Til tider tviler jeg også selv; er jeg virkelig ensom, eller er jeg bare alene? Hvordan skal man egentlig vite forskjellen? Og hvorfor er det mer ok å være alene enn å være ensom?
Ensomhet kan ramme hvem som helst, selv i et miljø som antas å være sosialt og inkluderende. Jeg tror det er viktig at vi snakker om den. Dette var i hvert fall mitt forsøk på å gi litt perspektiv på temaet.