Jeg er bekymret for far, mor bestemmer over han og bryr seg ikke om han

Jeg forstår at du er veldig glad i din far og har sterke ønsker om at han skal ha det bra. Godt at du kjenner slik ømhet for han! Samtidig kan det å være bekymret for foreldrenes samliv og spesielt far sin psykiske helse også være trist og ta fokus fra ditt eget liv.

Det høres ut som om du mistenker at din far sliter med nedstemthet selv om han sier at det går bra, og at du ønsker å hjelpe.

At du kan blir sint på far er helt naturlig, forsøk å ikke bli sint på deg selv for dette. 

• For det første er det de vi er mest glad i som vekker de sterkeste følelsene i oss (fra ømhet og glede, til sinne og tristhet). 
• For det andre høres det ut som at du opplever at din far er noe unnvikende og ikke tar tak i livet sitt. At han ikke er helt ærlig og sier ting slik de faktisk er. Det høres ut for meg som du er mer modig på å være tydelig. Unnvikelse kan provosere oss. Husk at det kommer fra et godt sted i deg, du ønsker at han har det bra og tar ansvar for seg selv, men blir frustrert over at han holder ting inne i seg. 

Dersom far er ærlig med seg selv og kjenner på at han ikke har det så bra, kan det likevel være at han ønsker å skåne deg. Foreldre som har det vanskelig kan ha en tendens til å tenke at de ikke skal belaste barna med sine bekymringer. Dette kan gjelde selv om barna er voksne og har et genuint ønske om å bidra til at foreldrene skal få det bedre. 

I tillegg er det også slik at det generelt er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp, som ikke er klar for det eller ikke er motivert for å ta imot hjelp.

Har foreldrene dine og spesielt din far noen han kan snakke fortrolig med annet enn din mor? Hvis du får til å prate med ham om disse tingene, kanskje kan du tipse han om å snakke med en venn, en lavterskel tjeneste i kommunal regi eller fastlegen sin?

I nære relasjoner er det vondt når de vi er glad i er lei seg, men noe viktig vi kan gjøre for andre er å "tåle" når andre er lei seg eller har det vanskelig. Dette gjør du antakelig for venner eller søsken, men for foreldre kan det være litt vanskeligere. Han har har jo egentlig en omsorgsrolle ovenfor deg. Samtidig kan det være fint for ham å bli lyttet til, uten at du trenger eller får til å løse problemene hans.

Du bryr deg virkelig om far og ønsker å kjenne han. Det er sikkert rørende for han. Hvordan viser du han at han betyr så mye? Å utforske hva han ønsker seg til julegave er en super måte å komme nærere han. Hva interesserer han seg for? Hva er det han kjenner glede av? Du kan også formidle at det er viktig for deg å gi han en gave som kan bety noe for han, nettopp fordi han betyr så mye for deg. I tillegg trenger du også hans interesse for deg på samme måte.

Du høres ut som en veldig omsorgsfull jente, som har mye kjærlighet å gi. Dette er så fint for folkene rundt deg, men husk også å ivareta deg selv! Hvis du tar for mye ansvar for andres "lykke" i livet, kan det gå ut over din livskvalitet og din psykiske helse. Alle mennesker har et eget ansvar for å ta godt vare på seg selv og ta valg slik at en kan leve et godt liv. Noen ganger er det vanskelig å sette slike grenser, men nødvendig. 

Håper du har fått noen innspill du kan ta med deg!