Spørsmål
Hei, jeg har hatt et utfordrende forhold til moren min en god stund. Det har gått utover mye i livet. Det viser seg at hun har hatt store vansker hele livet, men har holdt de skjult de fram til det ikke gikk en del år siden fordi blablabla. Det har vært veldig utfordrende å stå i. Noen ganger lurer jeg på om jeg blir gal selv og mister følelsen av hvem jeg er og hva i historien min som stemmer. Jeg har jobbet for å bli bedre på å si stopp og hjelpe meg selv, og gjort store endringer. Samtidig kjennes veien uendelig. Jeg føler det på et vis blir mer og mer utfordrende å stå stødig i noe som helst. Det er også lite fast som står igjen, når du har gitt alt du hadde og venner er blitt borte og har giftet seg. Her står jeg og føler meg liten og usikker. Jeg tror jeg har behov for noen gode ord. Glad det går an å verbalisere noe, det kan være utfordrende å ta det live til tider.
Psykolog svarer
Jeg er glad for at du skrev til oss, og at det kjentes fint for deg å skrive dette ned. Jeg skal forsøke å gi deg mine refleksjoner og noen gode ord til deg.
For det første er bevisstgjøring alltid første steg i endring. altså "Hvordan ser situasjonen ut, hvilke følelser vekkes hos meg og hvordan håndtere jeg meg selv og mine relasjoner". Å våge å ta inn det som er utfordrende er tøft, men nødvendig. Det høres ut som at du er på god vei med dette, gi deg selv ros for det!
Å ha en kompleks relasjon til en foreldre, er i seg selv en sorg. Det er lov å kjenne på lengsler over det du ikke har fått. Samtidig er som oftest bilde av en foreldre som har strevd nyansert. Det har ikke bare vanskelig, men allikevel er det viktig å anerkjenne at det har vært utfordrende for deg.
En tydelig opplevelse av hvem du er, er en viktig forutsetning for god psykisk helse. Du nevner noe som er utrolig viktig: Å sette grenser! Jeg vet ikke hvordan det er med din mor og deg, men for mange kan det være slik at mor eller far trenger så mye støtte og omsorg at det går utover eget liv. Voksne mennesker har et ansvar for eget liv. Du kan ikke leve livet for moren din. Jeg vet at det er lett å si og at det er mange sterke følelser og et sterkt bånd her også. Det å ta litt avstand og sette grenser, vil trolig vekke dårlig samvittighet. Da blir din oppgave å tåle denne følelsen, berolige deg selv med at det at du lever ditt eget liv er slik det egentlig skal være. Du har ansvar for ditt liv, og gi deg selv omsorg, støtte og det du trenger.
Noe som er viktig å gjøre for å stå stødig, er å anerkjenne dine følelser. Hvordan du reagerer på situasjoner og mennesker, forteller deg mye om hvem du er og hva du trenger. Selv om din mor har andre opplevelser, betyr det ikke at du skal tvile på dine.
Relasjoner kan ofte være komplekse. Du forteller at mange venner er borte og har giftet seg. Det er også en naturlig del av livsfasen utover i 20- pg 30 årene. Det høres ut som at du savner å ha noen i livet ditt. Er det noen du har lyst til å ta kontakt med å fortelle at du savner og ønsker kontakt? Har du noen andre potensielle hyggelige mennesker du kan invitere på en kaffe eller å gå en tur. Det er et grunnleggende behov vi mennesker har, å ha tilknytning til andre mennesker. Hva med romantiske relasjoner, har du våget å kjenne på en slik interesse å ta initiativ når du kjenner den følelsen? Ønsker du deg en livspartner? Og hva kan du gjøre for å oppnå det?
Jeg håper du jobber videre for å få mer omsorg for deg selv, sette grenser og stå stødig i dine opplevelser. Du fortjener å ha det godt og det er mye du selv kan gjøre <3
Vennlig hilsen fra psykologen